Trenger vi kontanter?

Om ikke så mange år burde alle kontantbeløp over noen tusen kroner kunne bli sett på som både uønskede og mistenkelige, skriver Kai A. Olsen.

I MOLDE støpes det propellblad i bronse, med gamle pesetasmynter i legeringen. Dette er ett resultat av EUs vellykkede overgang til euro. Det gode resultatet skyldes god planlegging, men også det faktum at bare en brøkdel av valutaen er i kontanter - i form av fysiske penger. Resten er kun tall i datamaskinene. Selvfølgelig må også disse beløpene konverteres til euro, men det kan utføres som en enkel elektronisk valutatransaksjon.

I Norge er bare 10 prosent av betalingstransaksjonene i form av kontanter. Da blir et nærliggende spørsmål: Kan vi redusere kontantbruken til 0 - kan vi la alt gå elektronisk? Allerede i dag er de fleste butikker utstyrt med betalingsautomat. Det har også drosjesjåførene, fergemannskapene og hun som leverer pizza på døren. Vi bruker plast i kinoen og på bussen. Har vi ikke bankkortet tilgjengelig, kan vi betale med en SMS fra mobiltelefonen. Også en elektronisk transaksjon. Nordmenn er i dag på verdenstoppen i kortbruk, og selv uten insentiver fra myndighetene regner Norges Bank med at 90 prosent av alle betalingstransaksjoner vil gå elektronisk om 10 år.

Stadig flere betalingsautomater blir koplet til nettet. Har en fast tilkopling, er kostnaden ved å sende en ekstra transaksjonsmelding helt marginal. De store kostnadene, ved å installere utstyr og nett, har vi til en stor grad allerede tatt. Direkte kontakt mellom betalingsautomat og bank har også den fordel at bankene kan utstede kort uten kredittvurdering. Alle kan få et betalingskort når uttakene kan begrenses til saldo.

OM VI KOMMER svært langt uten kontanter, er det likevel utopisk å fjerne alle. Skal smårollingen få et plastkort når han skal i butikken for å kjøpe en is? Gidder vi å trekke kortet for å betale småbeløp, og skal tiggerne på Oslo S ha betalingsautomater? Det vi kan håpe på er å fjerne kontantbetaling for alle store beløp. Vi har i dag en infrastruktur her i landet som gjør det mulig å realisere dette nå. Det vi trenger er et system for småbeløp. Det kan være smartkort som lades fra bankkonto, eller systemer som tillater at det vanlige bankkortet brukes uten kode for mindre beløp. Dette er vanlig i andre land.

De samfunnsøkonomiske besparelsene vil være formidable. Vi unngår forbrytelser som bankran, postran, ran av kasser i butikker og minibanker, og ran av pengetransporter. Ran på åpen gate kan gjøres uinteressant. Ikke har en kontanter i lommeboken, og et bankkort er lite verdt når minibankene forsvinner. Det er ikke like lett å prøve PIN-koder i en butikk, og om det kreves bilde på kortet, vil dette være en ekstra sikkerhet. Med ny teknologi kan vi forvente enda sikrere løsninger.

Nå vil selvfølgelig forbryterne tilpasse seg den nye situasjonen. Det kan de gjøre ved å rette virksomheten mot de elektroniske systemene, eller mot verdigjenstander. Det første vil ikke være så enkelt. De systemene vi har bygget opp er meget sikre, og uansett vil det kreve betydelig faglig kompetanse å bryte seg inn i disse - en faglig kompetanse som også vil være verdsatt i den lovlydige del av økonomien. Uansett, vi må se det som et framskritt om forbryteren erstatter pistolen med et tastatur.

ET ALTERNATIV for kriminelle er å rette virksomhet mot tyveri, narkotikaomsetning m.m. Der vil de imidlertid også få problemer. Uten store kontantbeløp i omløp vil det være vanskelig å omsette tyvegodset, i hvert fall her i landet. Forbryterne blir da avskåret fra å ta del i pengeøkonomien, og må over til et langt mer tungvint system med varebytte. Det vil være meget upraktisk for langeren på hjørnet om betaling skal være i form av videokamera, TV-apparater eller vaskemaskiner. For utenlandske kriminelle vil et kontantløst Norge bli sett på som meget lite attraktivt. De vil nok finne det enklere å operere i andre land.

Elektroniske penger lagres og flyttes mellom bankkontoer. Det gir myndighetene oversikt over hele økonomien, og kontrollrutiner kan i stor grad utføres automatisk. Det vil nå bli svært vanskelig å unndra midler fra beskatning. Som en del av kampen mot økonomisk kriminalitet og terrorvirksomhet ligger det allerede i dag et forslag til en ny hvitvaskingslov, der det foreslås at finansinstitusjoner skal ha plikt til å etablere elektroniske overvåkningssystemer og varsle om store innskudd eller uttak i kontanter. Fjerner vi kontantene, vil slike systemer bli enda mer effektive.

STORE DELER av det som i dag er svart, må opp i lyset. Selvfølgelig kan snekkeren bytte tjenester med rørleggeren, men svarte tjenester i bytte mot penger blir problematisk. I dag har Norges Bank bare oversikt over 40 prosent av den utestående kontantbeholdning. 10 prosent av omsetningen regnes å være svart. Reduserer vi kontantbruk, kan vi ikke sette inn store kontantbeløp på kontoen uten at det blir stilt spørsmål.

Vi er allerede på vei, ikke bare med lover og forskrifter, men også i praksis. Mens inflasjonen har ført til at minste mynt er endret fra 1-øre til 50-øre, har vi hatt 1000-lappen som største seddel i mer enn 130 år. Kontanter får mindre betydning, spesielt for de større beløpene. Mange har i dag bankforbindelser (Internett-banker) som ikke tar imot kontantinnskudd.

Vi kan styre overgangen mot det kontantløse samfunn slik at denne går gradvis. Som en del av det nye lovforslaget mot hvitvasking og terrorvirksomhet vil det allerede nå kreves meldeplikt for kontanttransaksjoner over 100000 kroner. I neste omgang kan denne grensen reduseres. Om vi samtidig innfører gebyr på store kontantuttak, vil vi styre utviklingen i ønsket retning. Slike gebyr kan begrunnes ut fra de store kostnadene ved å trykke, distribuere, lagre og håndtere kontanter, samt ut fra den risiko en påfører alle som er involvert i disse prosessene. Om ikke så mange år burde alle kontantbeløp over noen tusen kroner kunne bli sett på som både uønskede og mistenkelige.

KJØP OG SALG av utenlandsk valuta kan kontrolleres på tilsvarende måte. Snekkeren kan selvfølgelig bruke sine svarte euro i utlandet, men det vil være like vanskelig for kunden å få ut store beløp i euro som i norske kroner, uansett om dette gjøres i Norge eller i andre land. Etter 11. september er det også vanskelig å gjemme unna penger i skatteparadiser. Med de kontrollsystemer som det legges opp til nå, i kamp mot terrorisme, vil en konto i et skatteparadis kunne bli like åpen som den vi har i en norsk bank. Effektene er her allerede, bankene i Jersey og på Bermuda mister kunder.

Selvfølgelig er det et innslag av «big brother» i et elektronisk overvåket betalingssystem, men når vi aksepterer at myndighetene har elektronisk kontroll med lønnsutbetaling, bankinnskudd, lån, renter, bidragsplikt, aksjer osv. for vanlige lønnsmottakere, vil en kontroll også av kontanter ha marginal betydning for de fleste av oss. Visstnok må vi nå betale moms på regningen fra snekkeren. Til gjengjeld må han betale full skatt. Denne reduksjonen i omfanget av den svarte økonomien vil gi så betydelig ekstra skatteinntjening at vi alle vil kunne glede oss over at skattetrykket kan reduseres. Eller kanskje vi velger å ta ut overskuddet i form av bedre offentlige tjenester, i utdanning, helse og omsorg? Det er også personvern. For dem som trives i den svarte økonomien, kriminelle av forskjellige avskygninger, vil det bli vanskeligere å operere uten den anonymitet som pengesedlene gir. Det kan gi oss et tryggere samfunn.

I NORGE står vi godt stilt til å gå foran på dette området. Vi har en meget god IT-infrastruktur, et velregulert samfunn med en stor offentlig andel. Her kan vi utnytte den fordel at vi er et lite og oversiktlig land. Samtidig vil vi få erfaringer som norsk industri kan få nytte av i utviklingen av nye produkter for betalingsformidling.