Trenger vi kontroll av forskere?

Det som fremmer forskning av god kvalitet er en balanse mellom høy forskeretikk kombinert med kritisk sans, og ytre kontrollmekanismer som ikke kveler entusiasme og arbeidsglede. Men forskersvindel som bygger på tillitsbrudd, kan neppe hindres av et regelverk.

FORSKERSKANDALER medfører fare for at byråkratisk kontroll øker slik at forskningens drivkraft svekkes, nemlig nysgjerrigheten og arbeidsgleden. Etter at Jon Sudbø ble avslørt som datasvindler, har mange hevdet at forskere må kontrolleres bedre. Viktigst akkurat nå er imidlertid full åpenhet i den aktuelle saken uten forhåndsdømming av medforfattere. Alle sider ved svindelen blir gransket av en uavhengig komité. Deretter får de stå til rette som har forbrutt seg mot dagens kontrollregler. Disse er sikkert gode nok bare de blir etterlevd. Medforfatteres ansvar debatteres intenst, og Aftenposten intervjuet 24.01 professor Dag E. Helland, som er nyutnevnt leder i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi. Han henviser til Vancouver-konvensjonen som definerer hva som kvalifiserer til å være forfatter, og kommer med følgende misvisende påstand: «Alle har i utgangspunktet likt ansvar for det som publiseres». Videre sier han: «Alle har plikt til å sjekke; kan du ikke stå inne for alle dataene eller har du ikke forstått metoden, skal du trekke deg som forfatter». Hvis uttalelsene er riktig gjengitt, er det grunn til bekymring for hvordan norsk forskning vil bli med Helland som etisk overvåker. Det virker som om han ikke har sett hvordan Vancouver-reglene er blitt tilpasset moderne naturvitenskapelig forskning, som med tverrfaglighet og internasjonalisering i stadig større grad må bygge på tillit mellom samarbeidspartnere.

DET VAR var i januar 1978 at flere tidsskriftsredaktører kom sammen i Vancouver, Britisk Columbia, for å lage regler for internasjonal publisering av biomedisinske forskningsdata. Denne gruppen utviklet seg til The International Committee of Medical Journal Editors (ICMJE). I 1997 reviderte ICMJE sitt regelverk, og små justeringer er gjort også senere. Vancouver-reglene slo førstfast at alle forfattere skulle ha deltatt tilstrekkelig i forskningsprosjektet til å ta offentlig ansvar for artikkelen, men dette er etter 1997 begrenset til egnede («appropriate») deler av innholdet. Samarbeid med tverrfaglighet går selvsagt ut på at deltakerne dekker forskjellige spesialområder for å oppnå mest mulig penetrerende resultater. De opprinnelige reglene presiserte videre at forfatterskap krever vesentlige («substantial») bidrag til:(a) forskningsidé og prosjektutforming, eller analyser og tolkning av data; (b) skriving og kritisk gjennomgang av manuskriptet; og (c) godkjenning av det endelige manuskriptet. Alle disse tre betingelsene må være oppfylt. Men i de nye reglene er første punkt utvidet til å innbefatte datainnsamling. Med andre ord, medforfatterskap kan være berettiget uten å delta i utformingen av prosjektet eller analyse og tolkning av data. Dette åpner til eksempel for at en kliniker kan bidra med pasientmateriale uten verken å ha mulighet til å utføre, eller helt ut å forstå, de laboratoriemetodene som skal til for å analysere materialet. Tilsvarende vil svært få laboratorieforskere kunne etterprøve de vurderinger som ligger bak innsamling av et klinisk materiale.

TOLKNINGENE AV reglene har vært gjenstand for diskusjon. Mange undrer seg over at Vancouver-konvensjonen ikke er mer presis om medforfatteres ansvar. Noen mener dette er blitt slik for ikke å hemme samarbeid, som uansett må bygge på tillit mellom forskerne. Grov fusk synes å være svært sjelden, og intet regelverk kan forhindre at det enkelte ganger rammer selv de beste institusjoner og tidsskrifter .Når falske data blir publisert som kan synes å være av stor viktighet, vil det oftest komme en avsløring. Publisering er nettopp en type kvalitetssikring som få andre aktiviteter kan vise til. Et regelverk er nødvendig og det må følges, men det finnes ingen ytre kontroll som hindrer at enkelte individer bryter tilliten i et samarbeid. Det kan være svært vanskelig for medforfattere å verge seg mot slik mangel på moralsk integritet. I tidsrommet 1978-1981, altså like etter at Vancouver-konvensjonen var etablert og derfor viet stor oppmerksomhet, ble forskersamfunnet i USA rystet av en dramatisk datasvindel. Den unge medisineren John Darsee hadde fabrikkert data til mer enn 100 artikler og på disse hadde han 47 medforfattere, 24 fra Emory University School of Medicine og 23 fra Harvard Medical School. Det er altså skivebom når Sudbøs misére i media blir stemplet som «Den største forskersvindelen verden har sett.» Walter W. Stewart og Ned Feder omtalte Darsee-svindelen i Nature (15.01.87) med følgende konklusjon: «Enkelte forskere kan bli sterkt skadelidende på uriktig grunnlag når slikt juks undersøkes. Det kan også medføre svekkelse av den tillit som vitenskapelig arbeid må bygge på. Av alle menneskelige aktiviteter er forskning den mest fremgangsrike med enorm gevinst til relativt liten kostnad. Selvsagt er forskningen sårbar for juks, men den er enda mer sårbar for regulering. Det er en stor risiko for at byråkratisk kontroll koster mer enn det gagner.»

GOD FORSKNINGSAKTIVITET må ha som utgangspunkt at med forfattere kan stole på hverandre slik at samarbeidet ikke gjennomsyres av mistillit. Vitaliteten i forskningen avhenger av tro på at alle bidrag bygger på ærlighet. Retorisk vinkling av debatten slik vi nylig opplevde fra Peter Normann Waage (Aftenposten 31.01) med overskriften «Forskning dreier seg ikke om tillit», er direkte skadelig for folks oppfatning av forskningens sannhetssøkende kultur. Waages uheldige dobbeltkommunikasjon skiller ikke mellom tillit til medarbeidere og tillit til selve forskningen, som alltid må være en kritisk og objektiv virksomhet. Dette er nettopp forskningens iboende drivkraft som gjør at den kan overleve skandaler. Erfaringer fra utlandet viser utvetydig at Sudbø-saken ikke vil skade norsk forskning på sikt. Enkelte spørreundersøkelser tyder på at mindre graverende juks er et større problem enn direkte datasvindel, og her er det et spørsmål om ledelse og kultur i den enkelte forskergruppe. Ifølge John Marburger, direktør ved US Office of Science and Technology Policy, er god forskerutdanning og ikke minst at stipendiater blir positivt påvirket av veiledere med høy etisk integritet, det som må til for å fremme sannhetssøken, grundighet og ydmykhet ( http://www.thecre.com/pdf/20050711- quality.pdf ). Her har forskningsledere og tidsskriftredaktører en felles oppgave.

EN HELT FERSK spørreundersøkelse, som også ble diskutert i Nature (10.11.05), viser at det å oppleve unødvendig komplisert byråkrati rundt forskningen, fører til mer juks. En lederartikkel i prestisjetidsskriftet Cellhevdet viser videre at snever utlysning av forskningsmidler, f.eks. til programmer, tvinger forskerne til å lyve for å få penger til sitt arbeid. Derfor bør støtte til langsiktig fri forskning økes uten strenge krav til «gjennomførbart», «nytteverdi» og «nyhetsverdi». Og det må bli mulig å etterprøve viktige funn. Åpenhet i alle prosesser om forskning, søknader og publisering er den aller beste sikring mot uredelighet.