NORSKE BOKBLOGGERE: Norge har mange bokbloggere, deriblant disse fem, fotografert i forbindelse med den første samlingen for bokbloggere under Oslo Bokfestival i fjor. Fra venstre: Gro Skrøvset, Lise Forfang Grimnes, Elin Brend Bjørhei, Rose-Marie Christiansen, Line Tidemann. Foto: ANDERS GRØNNEBERG
NORSKE BOKBLOGGERE: Norge har mange bokbloggere, deriblant disse fem, fotografert i forbindelse med den første samlingen for bokbloggere under Oslo Bokfestival i fjor. Fra venstre: Gro Skrøvset, Lise Forfang Grimnes, Elin Brend Bjørhei, Rose-Marie Christiansen, Line Tidemann. Foto: ANDERS GRØNNEBERGVis mer

Trenger vi kritikere, når det finnes så mange bokbloggere?

Spørsmålet du ikke stiller en bokanmelder.

Hvordan står det til med litteraturkritikken i 2013? Det var tema for to ulike seminarer jeg var på i forrige uke.

Hos Norsk Barnebokinstitutt, der barnebokkritikkens utfordringer og status ble debattert av anmeldere fra flere nordiske land. Og på Litteraturhuset, der litteraturkritikere fra Norge, Danmark og Storbritannia diskuterte litteraturkritikkens vilkår — i en tid da leserne like gjerne henter tips fra Twitter og Facebook, som fra bokanmeldelser.

De to seminarene kan høres ut som samme side av samme sak. Men det var interessant hvordan konkurransen fra blogger og sosiale medier ble omtalt hos a) folk som er vant til å bli lyttet til, og b) folk som først og fremst ønsker seg mer oppmerksomhet og status til feltet sitt.

Mens «voksenbokanmelderne» begynte med å diskuterte sosiale medier som en utfordring, ble det hos barnebokanmelderne først diskutert som en mulighet — et sted der kritikk som ikke får plass i tradisjonelle medier kan utvikle seg.

Men konklusjonene ble nokså like: Bokbloggerne er verken trussel eller frelse. De er noe annet enn litteraturkritikk, mindre dyptpløyende, mer kos, mest opptatt av bestselgere — og kan ha bindinger som er vanskelige å kontrollere.

Barnebokkritikerne virket enige i at barnebokstoffet som finnes på nettet i dag, henvender seg til formidlere, mens anmeldelsene må inn i avisene for å bli lest av dem som kjøper bøkene.

Anette «Bokdama» Garpestad, som har ansvaret for Cappelen Damms Forlagsliv-blogg og var eneste ikke-kritiker i Litteraturhus-panelet, etterlyste mer utfordrende blogger.

Klaus Rothstein fra Danmarks Radio lurte på om ikke alle bokbloggerne egentlig håper å bli anmeldere, og NRKs Knut Hoem sa at de flinkeste av dem uansett vil bli plukket opp av de tradisjonelle mediene før eller siden.

Det er en ganske ovenfra og ned-holding. Rett nok ser mange av dagens bokblogger ut til å være skrevet under et pledd foran peisen, og inneholder flere «grunner til at jeg elsker denne boka» enn tilløp til litterær diskusjon. Men alle er ikke nødt til å være slik. Bloggene Filter og OP-5 har plass til å gå mer i dybden enn mange aviser når de skriver om film og tv. Lignende vil helt sikkert dukke opp på litteraturfeltet. Bokbloggen Bokmerker gjør allerede mye bra. Og det er vel ingenting som hindrer Blindern-professorene i å blogge analyser av den nye boka til Dag Solstad.

Samtidig tror jeg ikke, slik Morgenbladets Margunn Vikingstad ymtet om på Litteraturhuset — at du trenger en mastergrad eller mer for å skrive intelligent om litteratur.

Jeg håper også på flere annerledestenkende bloggere, som kan omtale bøkene som ikke får plass i papirspaltene, enten det er barnebøker eller diktsamlinger. Og som finner nye måter å skrive om litteratur på. Om det skulle bety at den tradisjonelle litteraturkritikken mister status, slik Klaus Rothstein mente vi har grunn til å frykte, får vi møte den utfordringen med å skrive bedre tekster. Slik at det er anmeldelsene som blir delt i sosiale medier, og ikke bloggpostene.