Trenger vi økonomisk vekst?

Er ikke det eneste forsvarlige å sende ut et kraftig signal om at nok er nok? At vi ikke trenger mer energikrevende vekst, spør Ottar Brox.

DEN NYE MILJØBØLGEN (FNs klimapanel, Al Gore, folks egne vær-erfaringer) har ikke fått oss til å stille spørsmål ved økonomisk vekst som sentralt politisk mål. Det gjorde den forrige, da Roma-klubben fikk oss til å tvile på om vi hadde nok av visse stoffer - som aluminium - til å holde veksten i gang. E.J.Mishan og andre reiste også spørsmålet om det ikke var selve veksten som skapte de behovene som gjorde veksten nødvendig.Personlig kom jeg igjennom 1970-åra med den overbevisning at det ikke i og for seg var veksten som skapte problemer, men de midlene som blir tatt i bruk for å skape vekst. Både i øst og vest er det lett å finne eksempler på vekststimulerende midler som har gjort livet vanskeligere for folk, når de ikke har hatt demokratiske institusjoner til å forsvare seg med. Men at hele det norske folket i etterkrigstida kom i arbeid, mer eller mindre produktivt, samme hvor de bodde, innebar også sterk vekst, og denne veksten løste langt flere problemer enn den skapte. «Men det var den gongen det, og itte nå!» Einar Gerhardsen visste at folk trengte elektrisk energi for å realisere prosjektene sine - fra aluminiumsverk til femkyrs melkemaskiner - og han passet på å ligge i forkant med nye vasskraftverk.

MEN OM JENS STOLTENBERG tenker slik i dag, er han langt ute på jordet. Nesten hver eneste ny kilowattime som genereres, bidrar til å ødelegge kloden, for det vi klarer å få til ved hjelp av sol, vind, fotosyntese og småbekker er ikke mer enn det vi trenger for å holde oss med lys og varme. Likevel snakker regjeringsmedlemmer som om de levde på Gerhardsens tid, og opposisjonen er om mulig enda verre: Alle oppfatter det slik at samme hva bedrifter måtte finne på å bygge av energikrevende industri, så er det regjeringens fordømte plikt å stille energi til disposisjon. Er ikke det eneste forsvarlige å sende ut et kraftig signal om at nok er nok? At vi ikke trenger mer energikrevende vekst? Går det ikke an å instruere næringslivet slik: Finn på hva dere vil - men dere får ikke mer energi enn det som blir ledig når gamle fabrikker legges ned? Kan ikke Enoksen gjøre samme jobben overfor industrien som finansministeren må overfor departementene: Dere får ikke én ny, frisk kilowattime! Trenger dere energi til et nytt formål, må den tas fra et gammelt! Om dette skulle føre til nullvekst i nasjonalproduktet, må vi bare prøve å få mest mulig velferd for alle ut av det vi har. Men det er jo ellers ingen nødvendig sammenheng mellom forbruk av fossil energi og reell, dvs. opplevd levestandard.

VÅR STORE FELLES illusjon er at det finnes en teknisk mulighet til å fortsette vekstpolitikken som før, fordi vi i 2013 (i følge LO) eller i 2012 (i følge miljøbevegelsen) kan begynne å komprimere og lagre karbondioksyd under havsbotnen. Det er verdt å merke seg at det i det politiske miljøet er massiv oppslutning om å stole på denne løsningen, mens spørsmålet om årstall dramatiseres og brukes til å skille mellom det gode og det onde, eller mellom symbolpolitikk og ansvarlig realisme. Men i virkeligheten er vi slett ikke sikre på at enorme mengder karbondioksyd kan lagres trygt under havet for all framtid. Det vi er sikre på, er at det vil koste så mye energi å skille ut, komprimere og injisere gassen at det kan være tvilsomt om vi får noe særlig mye netto miljømessig utbytte ut av den milliardkrevende prosessen. Også på denne måten likner Jens Stoltenbergs nyttårsønske om teknologisk gjennombrudd på amerikanernes månelanding: Det er lite sannsynlig at CO2-lagring vil bety noe mer enn Armstrongs spasertur når det gjelder å ta vare på kloden for våre barn og barnebarn.Det er også vanskelig å forstå begrunnelsen for at vi skal behøve å tappe så mye ut av våre begrensete oljelagre at vi må samle opp enorme fond, som ikke tjener noen fornuftig hensikt. De bare øker etterspørselen etter aksjer, slik at de problematiske økonomiske klasseforskjellene blir stadig større. Gitt den forventede langsiktige prisauken på olje, skulle en tru at vi ville sikre våre pensjoner bedre om vi lot den ligge der den har vært lagret i millioner av år, og særlig fordi oljetapperne er våre verste klimaødeleggere.

ØKONOMISK VEKST HAR JO alltid vært assosiert med å skape flere jobber, og jeg er sjølsagt klar over at det ville være politisk umulig å sende ut signaler som kunne innebære «nullvekst» om vi hadde arbeidsløyse på EU-nivå. Men hver dag leser vi i avisen at «Norge mangler arbeidskraft!» Det hører vi også fra talsmenn for den mest kraftkrevende industrien (Stein Lier-Hansen i Dagens Næringsliv 24/1 2007). Jeg har lenge prøvd å få noen til å forklare meg hvorfor det er så viktig å skape og ta vare på norske arbeidsplasser, når vi samtidig skal ha et så umettelig behov for arbeidskraft. Kan ikke arbeidsplassmangelen forkortes bort mot arbeidskraftmangelen? Her er det umulig å få ordentlig svar. Mitt fromme ønske er at Lier-Hansen, Erik Solheim, Bjarne Håkon Hanssen, Sponheim eller en av de andre importentusiastene kunne komme ned til oss og være ærlig og oppriktig kyniske og fortelle oss at vi ikke har mange og gode nok jobber for etniske nordmenn, men at vi heller ikke har nok folk som er villige til å jobbe hardt under dårlige arbeidsforhold for dårlig betaling. Da kunne vi få en reell debatt.

DET ER UMULIG å være for eller i mot økonomisk vekst. Land som i dag er i Norges situasjon i 1935 eller 1945, som mange stater i den fattige verden, kan vanskelig overleve uten. Men det kan Norge utmerket godt i 2007. Vårt beste bidrag til arbeidet for å «redde vår jord», for å sitere en framsynt Rudolf Nilsen, må være å renonsere på all vekst som innebærer økt bruk av energi, og heller bruke hjernekraft, kapital og risikovilje til å utvikle teknologi og organisasjon som reduserer vårt samlede energiforbruk uten å redusere livskvaliteten i dette landet. Et nærliggende eksempel er å erstatte mest mulig privatbilisme med kollektivtransport, særlig innafor urbaniserte områder, og å erstatte en times flyruter mellom byene med raske tog og båter. Det ville også være et godt norsk bidrag om vi kunne erstatte mest mulig av vår enormt energikrevende havfiskeflåte med mindre kystfartøyer.Det er nok vanskeligere enn å plassere en mann eller to på månen, men langt mer nødvendig.