BARE OSS JENTENE:  Taylor Swift viser frem den perfekte venninnegjengen i sin siste musikkvideo. Men de feminine klikkene som fremstilles som trygge og fortrolige og sterke, kan være undertrykkende. Foto: Stella Pictures.
BARE OSS JENTENE: Taylor Swift viser frem den perfekte venninnegjengen i sin siste musikkvideo. Men de feminine klikkene som fremstilles som trygge og fortrolige og sterke, kan være undertrykkende. Foto: Stella Pictures.Vis mer

Trengsel på pikerommet

Venninnegjengen dyrkes denne sommeren. Men den har en bakside.

Kommentar

De er tre eller fire eller fem i tallet, jentene på bildene. De klemmer hverandre på det ene bildet, rekker tunge på det neste og lager trutmunn på det tredje. På nittitallet var de på remser fra fotoautomater, festet med kulørte tegnestifter på veggene. Nå er de på Instagram.

Dyrkingen av venninnegjengen er et slags gjennomgangstema både i det sosiale liv og i popkulturen, fra Nancy Drew løste mysterier sammen med Bess og George og opp til «Girls», eller for den saks skyld «Tingeling». En sammenvevd enhet sendes ut på stadig nye eventyr. I møte med utfordringene kan de handle i henhold til sine etablerte roller, eller bryte med dem, samtidig som de kjærlig-ertende spiller på gjengens interne referanser.

Denne sommeren har venninnegjengens aura blitt skrudd opptil seksti watt, på grunn av Taylor Swift. Swift har samlet rundt seg en gruppe berømte venninner, blant dem modell Cara Delevingne og «Girls»-skaper Lena Dunham. De presenteres som en glamorøs krigerklubb, en «squad», i musikkvideoen til «Bad Blood».

Swift henter dem fram på scenen under konserter og hyller dem i intervjuer og gjennom hashtagene #squad og #squadgoals. I The Atlantic skriver Megan Garber om Swifts kommersialisering av venninneklasen, den som blir noe annet og sterkere enn det enkelte medlem. Den kuraterte klikken virker i kunstigste laget på Stephen Metcalf i nettmagasinet Slate, som påpeker at sammensetningen av unge, vakre berømtheter fra forskjellige felt ikke akkurat gir en følelse av noe organisk eller oppriktig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Interessante, kvinnelige skråblikk på samme fenomen finnes noen år tilbake i tid. I 2004 kom «Mean Girls», den subtilt nådeløse tenåringskomedien forfattet av Tina Fey. Lindsay Lohan spiller den nye jenta på skolen som inviteres inn i den populære jentegjengen. Den er et mikrounivers med en myriade av regler og mekanismer, som at én av dem skal kunne klage over et kompleks («Jeg har så brede skuldrer») ene og alene for straks å bli motsagt av de andre («Næ-hei, det har du ikke»). Kravet til innordning og respekt for normene er absolutt.

Den norske dokumentaren «Jenter» fra 2007 er også et interessant portrett av et sett med venninner, der handlingsrommet er lite og det for eksempel er umulig å bli venner med populære gutter uten at majoriteten griper inn med bebreidende mine.

Gjennom Taylor Swifts tommetykke Instagram-filter framstår jentene som en monolitt av kvinnelig styrke; viktigere og mer trofast enn flyktige gutter. De mer illusjonsløse fortellerne av samme historie legger vekt på hvordan slike dyrkede, feminine fellesskap kan ha en hard justis innad og en hardere front utad, og være like undertrykkende som frigjørende. Virkelighetens venninnegjenger kan nok, bak presentasjonen av seg selv, ha drag av begge deler, i forskjellig sammensetning.

Men fans som blir betatt av Swifts «squad» kan unne seg de andre historiene også, for å bli minnet om hvor mye som ofte er teater, og hvordan smilende harmoni og klaustrofobisk gruppetetthet sjelden er bestevenner.