Trestemt om Rumohr

«Til sammen har landskapene avsatt så sterke merker at det uvilkårlig former komposisjoner, masser og farger i alt Rumohrs maleri, hvor også stoffligheten i stein, vegetasjon, vann og skyer speiles av.»

Så treffende beskriver Peter Anker forholdet mellom abstraksjon og natur i Knut Rumohrs maleri i sitt forord til den nye boka om kunstneren. Ankers entusiasme anslår tonen i det rikt illustrerte verket, hvor nylig avdøde Jan Askeland og Halfdan Ljøsne er hovedbidragsyterne. Dermed får man både en kunsthistorikers og en malers innfallsvinkler til modellen, skjønt Ljøsne også er godt forspent på det teoretiske området. Askelands tekst sto uavsluttet ved hans bortgang, mens Ljøsnes supplement har en egenverdi som når langt utover det han beskjedent karakteriserer som «ei skisse».

Grafisk profil

Askelands bidrag tar vare på den biografiske biten, med Rumohrs spesielle bakgrunn som godseiersønn fra Frønningen i Sogn. Grafikkspesialisten går også inn på dette kapitlet av kunstnerskapet, som i seg selv er nok til å risse signaturen inn i kunsthistorien.

Rumohrs suverene håndtering av kamjernet i for eksempel det uttrykksfulle «Dødsleiet», fra 1945, forvandlet fort det begrensete svart-hvitt-registeret i xylografi til en rikholdig visuell skala.

Med maleri tok det lengre tid, selv om også utforskingen av dette mediet ble filtrert gjennom innsikten i folkekunstens ornamentale karakter.

Både Askeland og Ljøsne går inn på betydningen av temperateknikken for Rumohr, som foruten sterkere lyskraft i fargen også tørker mye raskere enn «sleip og glatt» oljemaling. Dette skiftet i teknikk harmonerer med et malerisk temperament som med Ljøsnes talende ord «trør på lette føter, det er en vilje til å stå for den raske, spontane gesten. Og vi, mottakarane, les høgt tempo og frigjerande rytme». Denne abstrakt-ekspresjonistiske karakteren gjorde Rumohr både parallell med og særegen i forhold til utenlandske kolleger.

Vital veteran

De to forfatterne analyserer også enkeltbilder i korte ledsagende tekster gjennom 60 års livsverk. Ljøsnes evne til å framkalle det særegne i seinere faser av Rumohrs kunstnerskap, viser seg også i analyser av markante malerier fra de siste åra. Ikke minst gjelder det tolkningen av «Den røde slepebåten» som var blikkfang på jubileumsutstillingen i 1996, hvor den vitale veteranen får følgende attest: «Mot tyngda, som er fortid, passivitet, daude, står heroisk, desperat kraft: Liv.»