Tretten på dusinet

Ungdommer, skog, seriemorder, og så videre og så videre.

FILM: Det finnes en egen kategori skuespillere i Hollywood. De er de attraktive, unge menneskene som lever av å drikke seg fulle og ha sex i ymse skrekkfilmer, før de bare må gå en tur i vedskjulet/gå en tur i skogen/lete etter kameraten som gikk en tur i skogen og ikke kom tilbake, og dermed bli seriemorderens ofre nr. 1-4. Pensjonsalderen til denne singletkledde kanonføden er omtrent 23. Deretter må de leve et langt liv med vissheten om at det som vil stå igjen etter dem i verden er bagateller som «Friday the 13th».

Den opprinnelige «Friday the 13th»-filmen kom i 1980, og ble umiddelbart et fenomen, hoderystende kritikere til tross. Siden den gang er det blitt laget ni oppfølgere i form av filmer eller tv-serier. Felles for dem er den obligatoriske vennegjengen på tur og nærværet av en viss Jason, den vanskapte morderen med usunn morsbinding som skjuler sine misdannelser bak en ishockeymaske, og som har som yndlingshobby å gå løs på intetanende ungdommer med machete.

I årets «Friday the 13th» virker det imidlertid som om Jason går på tomgang. Drapsmetodene hans blir sjelden mer kreative enn god, gammeldags spidding. Bruken av lys og lyd og brå kamerarykk gir flere anledninger til å skvette, men frykten stikker aldri dypere enn dét. «Friday the 13th» er ikke så mye direkte slett som den er dønn intetsigende, med et likegyldig manus og ti-tolv forutsigbare mord. Den tvetydige sluttscenen, som henter opp Jasons forstyrrede morskjærlighet, er det eneste som har sus over seg, men da har du allerede kastet bort halvannen time av livet ditt som du kunne brukt til å spille Xbox.