Tretten trøtte serbere

Mange har i løpet av dette tiåret spurt seg: Hva er det med disse serberne? Åsne Seierstad ville avdekke dette i boka «Med ryggen mot verden. Portretter fra Serbia».

Hun vil vise oss serberne bak vårt fiendebilde av president Slobodan Milosevic. Derfor tok hun opphold iblant dem i noen måneder sist vinter, og de funnene hun gjorde på slettene langs Donau endte i nærbilder av tretten enkeltpersoner og én familie. De er alle trøtte, av ulike årsaker, og uhelbredelig nostalgiske, på ulike vis.

Illusjonens medium

Bare et kort sidesprang først, ikke uten mål og mening: I Makedonia i fjor påske sto Seierstad på grensa til Kosovo og stilte spørsmål for NRK Dagsrevyen til albanerne som strømmet ut. Hun stilte spørsmålene på albansk. Kunne hun albansk? Nei da. Men hun lærte spørsmålene utenat på albansk av tolken. Bevares, ingenting er galt med det , for det blir «godt fjernsyn». Fjernsynet er illusjonens medium, der og da illusjonen om en spontan samtale, men hvor den ene ikke skjønner hva den andre svarer. Fjernsyn blir ofte og i en viss forstand fjernsynsteater uansett. Det blir «sterkt», men tilrettelagt og ikke så «ekte» som seerne lures til å tro.

Når Seierstad vil fortelle oss hvem serberne egentlig er, har hun gitt seg bedre tid enn det som er mulig når øyeblikkets nyheter skal meldes, og hun har valgt å formidle dette skriftlig. Skriftspråkets og bokas svakhet, mangelen på levende bilder som «går rett hjem i stua», oppveies her i stort monn ved at man kan fortelle det som verken blir klart uttalt av noen eller som kan ses i bevegelser på en skjerm. Serberne får snakke til et menneske, riktignok en journalist og en utlending, men ikke i en tilrettelagt samtale foran kamera og mikrofon.

Tett på

Vi får se et Serbia gjennom disse nærbildene hvor mange dykker ned i mytenes verden. Forfatteren opplyser at hun har prøvd «å skrive bare det jeg så og hørte». Det lyder som om hun skal skildre serberne objektivt og på deres egne premisser. Men det er naivt, for hun må nødvendigvis foreta både et utvalg av personer og av hva de sier, samtidig som hun underveis karakteriserer personene. I alle fall går ikke de objektive kriteriene for utvalget fram.

Nærbildene gir klart en mer nyansert og grundigere forståelse for serberne enn hva nyhetsmeldinger kan formå. Men utvalget er lite overraskende. Gamle bønder på bygda støtter Milosevic, studenter er i opposisjon, livet er kjipt for serbere fra Kosovo, mange drar utenlands og noen er kjøpt opp av regimet. Dette er ikke oppsiktsvekkende. Til gjengjeld får vi noen levende skildringer som bringer oss «desse avskyelege serbarane» tett på.

LEVENDE BOK: Åsne Seierstads bok har mange og tette skildringer.