Trettende bussodyssé

På en eller annen måte minner Orhan Pamuks roman «Det nye livet» om romantikkens heltehistorier eller middelalderens mysteriefortellinger. Spesielt om dem som beretter om et ungt menneske som søker etter den blå blomst eller en hellig gjenstand, som kan gjøre livet magisk og annerledes.Orhan Pamuk: «Det nye livet» Oversatt fra tyrkisk av Ayfer Erbayadar og Alf Storrud Gyldendal 255 s. Kr 329

Som helten i Pamuks roman drar den romantiske ridder fra sted til sted, fra landsby til landsby, og opplever fristelser og farer i en syndig og forråtnet verden.

I Pamuks fiksjon er for øvrig denne verden langt mer grusom og brutal enn i romantikkens og middelalderens fortellinger. Ikke minst er trafikkdøden råere skildret enn vi noen sinne kan huske å ha lest.

Mens Parcifal og andre Kristus-riddere er kalt til dåd av evangeliet og Kristi ord, er det i Pamuks fiksjon romanen, kunstverket, som inspirerer den unge studenten til oppbrudd. Ja, romanen snur faktisk helt opp ned på tilværelsen hans.

Ekstase

Selve skildringen av leseropplevelsen til Osman minner om de middelalderske beskrivelser av ekstase. Kroppen hans løsriver seg, og «fjernet seg fra meg selv», mens han samtidig var «mer til stede enn noensinne» og «med hele min væren satt på denne stolen og ved dette bordet».

Ekstase betyr som kjent «det å stå utenfor seg selv, være bortrykket». Samtidig føler det ekstatiske menneske seg mer til stede i tilværelsen, mer nær tingene enn noensinne.

Studenten har med andre ord et liknende utgangspunkt som det Henrik Wergeland skildrer i diktet «Mig Selv», og som den norske dikteren er også den tyrkiske studenten sendt ut på en stjerneferd av den grensesprengende kjærligheten til en kvinne. Det er Pamuks Stella, den vakre Canan, som gjør Osman oppmerksom på romanen ved selv å kjøpe den, og dermed sender hun ham inn i besettelsen. Men ikke nok med det. Andre unge mennesker får høre om romanen, leser den og blir like besatt som Osman.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Peer Gynt

Handler så «Det nye livet» om kunstens makt og forførelse? Er Osman en slags Don Quijote som har forlest seg og fått sinnet fordreid slik at verden blir en fabel?

Ja, langt på vei er faktisk romanen en beretning om dem som ikke ser forskjell på liv og dikt. Osman er en slags Peer Gynt, og opplever like mange frodige eventyr som ham, enda grusomheten, bestialiteten og ondskapen har en langt mer framtredende plass i Osmans «bussodyssé». Ja, boka begynner faktisk med at en mann med en plastpose over en revolver myrder Mehmet, gamlekjæresten til Canan, som også har lest romanen og blitt totalt forvandlet av det. Det er altså vold og død som setter det hele i gang.

Osman tilbringer «nittiåtte netter i ulike busseter», men han oppnår «aldri å høre den lykkelige timen slå i sjelen.» Han treffer imidlertid Canan igjen, får høre hennes kjærlighetshistorie, gjenopplever brokker av sin egen barndom, og møter både utfordringer, gåter, tyrkiske nasjonalkomplekser, og ikke minst den moderne fiksjonaliserte verden, der konspirasjoner, medisinske mirakler, og amerikanske ikoner som Clint Eastwood og Coca-Cola vever en gåtefull vev. Av og til skaper også Pamuk en omvendt dimensjonert verden som kan minne om den Jorge Lluis Borges tryller fram i sin fortelling «Tlön Uqbar, Orbis Tertius».

Komplotter

På sin vei møter også Osman den mystiske doktor Narin, Mehmets far som også er med i veven av komplotter, der mord, bedrag og utrolige rolleskifter til slutt skaper det rene melodrama, igjen med Canan i en av hovedrollene. Den unge helten fortsetter alene, av og til med en revolver i lommen, for til slutt å møte det sterke overstrømmende lyset på en motorvei.

Som leser kan man tretne ved alle sceneskiftene og de noe utspekulerte skyggespillene. Man lengter av og til etter nær menneskelighet.