Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Coronaviruset:

Trillet en håndgranat inn i stuene til folk

Fredrik Solvangs sjokkmetode er lite egnet i pandemiens tidsalder.

IKKE GODT NOK: Fredrik Solvang tok tyren ved hornene, og det var en riktig beslutning. Men grepet var ikke godt nok. Skjermdump: NRK
IKKE GODT NOK: Fredrik Solvang tok tyren ved hornene, og det var en riktig beslutning. Men grepet var ikke godt nok. Skjermdump: NRK Vis mer
Kommentar

Å vise solidaritet er ikke det samme som ukritisk lydighet. Vi må tåle debatt som kan skape frykt. Samtidig må pandemien endre medienes dramaturgi. Grundighet og balanse blir viktigere verdier.

Det er sjelden NRK kan eller vil rokke det norsk folk ut av sofaens fred og komfort. Fredrik Solvang brøt alle slike sperregrenser i programmet «Debatten», der forsker Gunhild Alvik Nyborg bokstavelig talt gikk til krig mot coronaviruset. Men også mot den strategi som helsemyndighetene administrerer og politikerne har valgt. Her gikk alarmen gjennom marg og bein. Hvis myndighetene ikke iverksetter full isolasjon av norske borgere i en periode på omlag 14 dager, vil sykdommen eksplodere og dødsfallene øke voldsomt.

FÅR KRITIKK: NRK og programleder Fredrik Solvang får kjeft for Debatten om coronaviruset. Video: NRK. 18. mars 2020 Vis mer

Alvik Nyborg, som ikke er smittespesialist, fikk en drøy halvtime til å fremføre sitt budskap. Så koblet Fredrik Solvang inn overlege Preben Aavitsland i Folkehelseinstituttet og helsedirektør Bjørn Guldvog. De var hengt opp i to skjermer på veggen i studio, nesten som herrene på balkongen i Muppetshow. Derfra gjorde særlig Aavitsland sitt beste med å forsvare myndighetenes strategi og påpeke feil i Alvik Nyborgs grunnlag og premisser. Det skjedde med en befriende ro som flere kan lære av i pandemiens tidsalder.

Programmet har ført til de vanlige stormene i sosiale medier. Mye av kritikken der er relevant. Samtidig gjelder det å skille ut, og forstå, hva som er kjernen, og hva mediene kan lære av Solvangs forestilling. Her følger et forsøk på å få fram noen lærepunkter.

Det var ingenting i veien med det tema som «Debatten» satte i sentrum. I hele verden pågår det utprøving av ulike metoder for å stanse eller bremse spredningen av coronaviruset. Strategiene er ulike, men kan grovt deles i tre hovedgrupper. I Norge legger myndighetene til grunn at 2,2 millioner blir smittet og omlag 730 000 blir syke. Sykdommen skal bremses, ulme sakte til den er brent ned. Det reduserer presset på helsevesenet, som igjen gir flere behandlinger og mindre lidelse.

Sverige og Storbritannia har valgt en mer åpen og brå utbrenning av viruset, med færre restriksjoner for folk flest. De er nå i ferd med å snu. Den tredje løsningen er den kinesiske: Isolering av områder med smitte under sterk sosial og fysisk kontroll. Det var den kinesiske løsningen Gunhild Alvik Nyborg tok til orde for i «Debatten».

Det finnes ingen sikker strategi i denne pandemien. Virusets egenskaper er ikke fullstendig kartlagt. Det er også faglig uenighet om virkemidler, og motsetninger mellom fagmyndigheter og politiske myndigheter. Aftenposten har avdekket at stengningen av skolene ikke først og fremst var smittefaglig begrunnet, men en politisk avgjørelse. Av Folkehelseinstituttets egen risikorapport går det fram at heller ikke reiseforbudet var anbefalt av dem. Heller ikke av Verdens helseorganisasjon (WHO).

De siste dagene har en rekke smittevernleger, kommuneleger og sykehusleger uttrykt frustrasjon over det de mener er en treg og svak beredskap fra regjeringens side. Noen tar også til orde for vesentlig sterkere virkemidler enn de som er vedtatt. Det finnes sterk faglig kritikk blant fagfolk som står midt i stormen. Noen entydig, omforent norm for handling finnes ikke.

Det er utvilsomt medienes oppgave å rette søkelyset mot regjeringens pandemistrategi, virkemidler og resultater. Da må kritikere som forsker Gunhild Alvik Nyborg få komme til orde i offentligheten.

Fredrik Solvang tok tyren ved hornene, og det var en riktig beslutning. Men grepet var ikke godt nok. Det ble valgt en dramaturgi der en lang enetale skulle kommenteres av landets helseansvarlige. Her ble det en våpenulikhet som ikke fremmet kritikk, debatt og viktig informasjon. De to herrene på veggen ble satt i en situasjon der det var umulig å balansere de sterke uttalelsene og spådommene fra Alvik Nyborg.

Dette forteller oss at både journalistisk dramaturgi og informasjon må satse på andre kvaliteter i en helsekrise som påvirker absolutt alle i landet. De fleste av oss har opplevd influensaepidemier som også har tatt liv, særlig blant syke og eldre. Nå er situasjonen utrolig mer kompleks enn den årlige influensasesongen. Usikkerheten er stor, kunnskapen er begrenset og synspunktene på strategi spriker. Om ikke lenge vil de økonomiske konsekvensene slå inn og komplisere og spisse bildet ytterligere.

Dette må mediene selvsagt gripe fatt i. Samtidig er det nå avgjørende viktig å kvalitetskontrollere informasjon, bruke tid og gå i dybden. Viruset og dens konsekvenser er en kompleks materie som ikke egner seg for kjappe innslag der konflikt og person er journalistikkens drivkraft. Vi må gi ekspertene tid til å snakke ut og drive folkeopplysning. Samtidig må flere stemmer enn de autoriserte få komme til orde.

Det er ingen oppfordring til lydighet eller til å lene seg tilbake. Nettopp i krisetider skal mediene vise at de har integritet og evne til å avdekke kritikkverdige forhold. Tankeløs lydighet er ingen dyd, men en trussel.

Hele Norges coronakart