Trine er en moden frukt

Politisk ledelse er full av risiko. Når politikken og velgerne svikter, er det lettest å plukke ned partilederen. Se på Venstre, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Etter Venstres valgnederlag natt til mandag (3.8 prosent, minus 1.7), slipes knivene i Venstre. Lederen i Unge Venstre, Sondre Hansmark, sier det er på høy tid med utskiftninger i partiledelsen. Han får følge av en rekke sentrale Venstre-politikere utover i landet. De peker på at partiets landsmøte neste år må velge en ledelse som kan vitalisere partiet. Stortingsvalget i 2021 kan bli skjebnesvangert for Norges eldste parti. Trine Skei Grande er derimot innstilt på å kjempe for ledervervet.

Her pågår noe som er typisk for politiske prosesser innad i partiene. Det likner på hva fotballtrenere må være forberedt på. Når laget rykker nedover på tabellen, og risikerer å gå ned en divisjon, ropes det på trenerskifte. «Treneren har mistet garderoben», heter det gjerne underveis i prosessen.

Når et parti synker ned mot sperregrensen og under, kommer liknende mekanismer i bruk. Det første tema som kommer opp er partilederens egenskaper, profil og innsats (tenk på Jonas Gahr Støre). I mindre grad handler det om laget og strategien, altså den kollektive ledelsen og politikken.

DAGEN DERPÅ: Trine Skei Grande møtte pressen på vei til sentralstyremøte i Venstre, etter at svakt valgresultat i lokalvalget. Vis mer

I Norge er det tradisjon for å skjule politisk svikt bak lederskifter. Det er tross alt lettere å skyve en leder ut i kulissene enn å erkjenne at partiets politikk ikke virker, eller er lite attraktiv blant velgerne. Tendensen forsterkes av at politikken i økende grad er delt opp i korte enkelthendelser med sterkt personfokus. Form er blitt viktigere enn vesen.

Det betyr ikke at det ikke er en tid for alt, også for partiledere. Da Einar Gerhardsen gikk av som statsminister i 1965 var det en naturlig avslutning på en epoke. Litt lenger fremme ventet en sint 1968-generasjon. Per Borten kunne aldri holde den borgerlige regjeringen sammen med sitt syn på EU. Gro Harlem Brundtland gikk av i tide, mens etterfølgeren Thorbjørn Jagland hadde for dristige politiske visjoner og snublet. Bare Kåre Willoch varer evig, men han er til gjengjeld den som har passet best og lengst på sitt politiske ettermæle.

Det er ikke rart at mange Venstre-folk mener tida er inne til et lederskifte. Det skyldes ikke bare valget, men også endel stygge feilskjær fra Trine Skei Grandes side. Hun har humør, men også temperament og en skarp tunge. Det ble synlig i det nokså stygge oppgjøret med Abid Raja, selv om de to etterpå opptrådte som Lady og Landstrykeren ved spaghettifatet.

Mange mener rett og slett at Trine Skei Grande er en overmoden frukt som bør plukkes nå, og hermetiseres. Det pekes på lederkandidater som stortingsrepresentantene Abid Raja og Guri Melby og statssekretær Sveinung Rotevatn. Kanskje har kritikerne rett i at Venstre vil tjene på en ny ledelse. Likevel er det påfallende hvor lite politikk det er i kravet om endringer i Venstres ledelse.

Partiets hovedproblem er jo ikke lederens person, men de politiske valgene som er gjort over lengre tid. Under Trine Skei Grandes ledelse er Venstre i økende grad utviklet til et urbant høyreparti. Den historiske alliansen mellom moderate distriktsvelgere og radikale byfolk er nesten blitt usynlig. Et avgjørende steg ut av sentrum skjedde da Venstre gikk i regjering med Fremskrittspartiet.

Det ga et betydelig tap av tillit og troverdighet blant grønne velgere, men også blant mer tradisjonelle liberale og kulturradikale tilhengere. Det nytter lite at Skei Grande roper at Venstre må være i regjering for å nå grønne mål når vilkåret er velsignelse fra Frp. En grønn allianse med Frp - et parti fullt av klimaskeptikere og klimafornektere - har liten troverdighet noe sted.

Valgnatten uttalte Trine Skei Grande at Venstre må se på sin politiske profil. Hun mente den må bres ut og at Venstre må “ bli et mye mer klassisk liberalt parti”. På spørsmål om hva som lå i det, nevnte hun at det vokser fram proteksjonistiske partier og ensakspartier, og at vi har fått et kommunistisk parti (Rødt) som er større enn liberale Venstre. Hun nevnte også den økende EØS-motstanden.

Umiddelbart lyder ikke det som en vinneroppskrift. Men så ble det også uttalt i en stressende situasjon. Alt tyder på at Venstre må gå vesentlig grundigere til verks når partiet neste år skal fornye sitt prinsipprogram og velge ledelse. Det mest påtrengende spørsmålet gir seg selv: Skal Venstre gå inn i stortingsvalget som støtteparti for Høyre og Frp?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.