Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Venstre:

Trine har et tyngre ansvar enn partiet

Olaf H. Thommessen: - It’s the government, stupid!

DENGANG: Daværende partileder i Venstre, Lars Sponheim, flankert av nestlederne Trine Skei Grande og Olaf Thommessen i forkant av partiets landsmøte i 2007. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
DENGANG: Daværende partileder i Venstre, Lars Sponheim, flankert av nestlederne Trine Skei Grande og Olaf Thommessen i forkant av partiets landsmøte i 2007. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Det skal være landsmøte i Venstre, i mars 2020. Og pressen er allerede i gang med spekulasjonen om ledervervet, om partiopprør og om krav til endringer. Navn kastes inn i debatten, hyppigst nevnes Abid Raja, Sveinung Rotevatn og Guri Melbye. Men Trine nekter å gi seg. Selvfølgelig gjør hun det. Hun har et ansvar som er tyngre enn partiet, hun har et regjeringsansvar for landet.

På begynnelsen av 2000 tallet var Lars Sponheim leder i Venstre. Han hadde fått partiet inn på Stortinget etter mange års ørkenvandring. Og vandret selv til fots fra Bergen til Oslo. Han hadde fått Venstre inn i to regjeringer. Nå var han landbruksminister i en pussig og skjør konstellasjon. KrF hadde statsministeren på tross av at Høyre var det klart største partiet. Ja, faktisk hadde ikke Bondevik engang stilt til valg det året. I tillegg var Venstre under sperregrensen med bare to representanter på Stortinget, men hele tre statsråder.

Det var en konstellasjon som bare kunne lykkes basert på personlig tillitt mellom særlig partilederne, opparbeidet gjennom mange år. De møttes i det som ble kalt underutvalget. Midt i dette valgte Venstre, med et samlet parti i ryggen, samtlige fylkeslag, å nominere meg til lederkandidat. Jeg hadde på det tidspunktet bare halvannet års fartstid, hadde aldri vært folkevalgt og hadde naturligvis ikke opparbeidet de samme personlige relasjoner til de to andre partilederne eller statsministeren som Lars Sponheim hadde gjort.

Jeg skjønte raskt at det ville vært en katastrofe for det skjøre grunnlaget som regjeringen var tuftet på. Jeg kunne naturligvis ikke ta Lars plass. Derfor ble jeg ganske raskt enig med Lars om at dette var en dårlig ide, og ble heller valgt til nestleder i partiet.

Denne regjeringen står i en vanskelig situasjon. Samtlige partier har gjort dårlige valg. Det murres i grasrota hos både Frp og Venstre om samarbeidet dem i mellom. Og KrF har hatt en lang og tøff prosess bak seg for i det hele tatt å delta. Venstre og KrF står også i fare for å falle ut av Stortinget.

En ting som holder regjeringen handlingsdyktig og handlekraftig er den personlige relasjonen og tillitten som er bygget opp mellom særlig Erna, Trine og Siv. Dersom en av dem skulle skiftes ut ville dette samarbeidet være i fare. Både Guri, Abid og Sveinung har betydelig tyngre politisk erfaring enn jeg noen gang oppnådde, enn si hadde på tidspunktet da jeg ble innstilt som lederkandidat. Og alle tre er gode politikere som nyter både respekt og tillitt. Likevel er det vanskelig å se for seg noen andre enn Trine ta den lederrollen i regjering som hun vitterlig har.

Så når Trine velger å bli er det fordi hun må ha to tanker i hodet samtidig. Hva er best for Venstre, men like mye hva som er best for landet.

Det skal holdes nytt valg om to år. Alle de fire regjeringspartiene må dra lasset sammen, spille hverandre gode, ha tillitt til hverandre, finne balansegangen mellom å feire egne seire som gjerne er at annet regjeringspartis tap. Samtidig som grasrota murrer, oppslutningen varierer og trykket fra media er betydelig. Det krever gode personlige relasjoner og tillitt bygget opp over mange år, og jeg tipper det ansvaret tynger Trine minst like mye som Venstres oppslutning.

At noen kan hoppe inn i både Trines, Sivs og Ernas roller etter hvert er utvilsomt. Kirkegården er som kjent full av uerstattelige mennesker. Men nå, to år før et Stortingsvalg, er det kanskje mer tvilsomt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media