BESKYTTER: Kulturminister Trine Skei Grande har sendt en ny medieansvarslov på høring. Ambisjonen er at loven skal hegne om redaktørstyrte medier og demme opp for de alternative. Her under åpningen av de 66.Festspill i Bergen.
Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix
BESKYTTER: Kulturminister Trine Skei Grande har sendt en ny medieansvarslov på høring. Ambisjonen er at loven skal hegne om redaktørstyrte medier og demme opp for de alternative. Her under åpningen av de 66.Festspill i Bergen. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpixVis mer

Ny medieansvarslov

Trine Skei Grande vil demme opp for alternative medier og falske nyheter

Men hvordan skal hun definere hvem som faller utafor?

Kommentar

Da kulturminister Trine Skei Grande åpnet Nordiske mediedager i Bergen i begynnelsen av mai, kom hun med en gave til journalister og redaktører: Forslag til en ny medieansvarslov.

Det handler om mer enn å samle eksisterende lovverk og bringe det inn i et nytt århundre ved å innlemme publisering på internett. Ambisjonen for loven, som redaktørene selv har ønsket seg, er ikke små. Den skal både hegne om den frie presse og demme opp for «fake news» i såkalte alternative medier.

Loven knytter frihet til ansvar. Prisen for friheten redaktørstyrte medier nyter, er ansvar – et ansvar som den nye loven både skal synliggjøre og tydeliggjøre. Seinere i år kommer også nye lovregler om kildevern, hvor regjeringen ser ut til å gå inn for en lovfesting.

Dette er gode og nødvendige målsettinger på et område som har vært gjennom en teknologisk og publisistisk revolusjon de seinere åra uten at lovverket har hengt med. Nye aktører provoserer og utfordrer med en nyhetsformidling som skiller seg vesentlig fra journalistikken i redaktørstyrte medier. Da sikter jeg ikke til innholdet, selv om det også skaper debatt og kontroverser, men til journalistiske metoder.

En god del av aktørene som kaller seg avis og nyhetsformidlere er klart useriøse i den forstand at de gir blanke i å følge pressens spilleregler slik de er nedfelt i Vær Varsom-plakaten og håndhevet av Pressens Faglige Utvalg. Det kan dreie seg om selvfølgelige grunnregler som tilsvarsrett. Enkelte bloggere og aktivister faller i denne kategorien.

Men flere aktører befinner seg i et grenseland, hvor de ikke vil være medlem av pressens institusjoner, men likevel hevder overfor publikum at de følger pressens etiske regelverk. Resett er et eksempel på denne tilsynelatende mellomposisjonen, skjønt en velkjent metafor er gjeldende her også: Du kan ikke være litt gravid. Eller følge presseetikken halvveis.

Det er kanskje et paradoks at nye aktører som skal utfordre de gamle, likevel higer etter det kvalitetsstemplet presseetikken gir. Men for pressen må det være et mål at flest mulig aktører støtter opp om en slik standard.

Medieansvarsloven vil ikke knyttes direkte til pressens egen selvjustisordning. Det ville vært problematisk. Dermed blir kanskje lovens største utfordring hvilket virkeområde den skal ha. Hvordan avgrenser man hvem som er innenfor med det ansvaret og de privilegiene som følger med, blant annet når det gjelder anonymitet og kildevern?

Det kan hende man ikke finner ut av det før rettspraksis etableres. Men trolig er det punktet mange høringsinstanser vil bruke mest tid på, og som vil skape mest debatt.

Det hadde vært fint om flere deltok i den debatten enn de spesielt interesserte på høringslista før fristen utløper.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook