Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Trio-topp og klubb-Porter

Marcin Wasilewski Trio og Gregory Porter delte kvelden på Oslo Jazzfestival.

TETT: Marcin Wasilewski Trio på Nasjonal jazzscene fredag kveld. Den polske trioen leverte en tett kommuniserende konsert basert på repertoaret fra sitt «Faithful»-album. FOTO: TERJE MOSNES
TETT: Marcin Wasilewski Trio på Nasjonal jazzscene fredag kveld. Den polske trioen leverte en tett kommuniserende konsert basert på repertoaret fra sitt «Faithful»-album. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

KONSERT: Oslo Jazzfestival fortsatte i full bredde på et dusin scener fredag kveld, og for den som hadde valgt Nasjonal jazzscene, Victoria, som permanent oppholdssted, bød festivalen på to bordsetninger: polske Marcin Wasilewski Trio og amerikanske Gregory Porter med engelsk kvartettkomp.

Det ble som ventet to svært ulike ett-sett-konserter.

Polakkene «nyspilte» sitt fjorårsalbum «Faithful» (terningkast 5 i Dagbladet) med den samme stille gløden i det sømløse trioarbeidet som på plata.

Naturlig nok foregikk det med pianist Wasilewski i melodiførende eller improviserende front det meste av tida og med bassist Slawomir Kurkiewicz og trommeslager Michael Miskiewicz som finstilt rytmisk og harmonisk ankerfeste, fargelegger og dialogpartner.

Få jazzpianister matcher Marcin Wasilewskis kattemyke anslag og smidighet i tangentbehandlingen, og det kunne virke som om «elastisitet» er noe av et nøkkelord i trioens tilnærming til musiseringen.

Bandet låt både moderne kollektivistisk og godt rotfestet i pianotriotradisjonen, og uten noen form for bravura eller effektmakeri leverte det sine fem kvarter med dynamisk musikk, ikke minst takket være improvisatorisk dybde og enkelt melodispill i god balanse.

Format
Gregory Porter, stadig høyt oppe etter sin konsert med KORK i Operaen kvelden i forveien, viste at han også er en sanger for de mindre formater, les: klubbkonsert med lite band.

Dessverre fikk han dårligere hjelp enn fortjent av den britiske kvartetten som han turnerer med i Europa i sommer.

Strengt tatt var det bare pianisten og bassisten som holdt et rimelig nivå. Saksofonisten og i særlig grad trommeslageren avslørte mildt sagt betydelige instrumentale begrensninger jo lenger vekk fra et smårocka backbeat musikken bevegde seg.

Men Porters vokalkunst, hjulpet av bandets innsatsvilje og en fullsatt og feststemt sals entusiasme, sørget likevel for en bra konsertopplevelse. Vi fikk halve repertoaret, inkludert «Real Good Hands» fra «Be Good»-albumet; «1960 What?» og «Black Nile» fra «Water» pluss en helstøpt versjon av «I Fall In Love Too Easily" med bare pianokomp.

Porter dro også en drivende «Moanin'», rett nok med et trommespill som Art Blakey neppe ville latt passere uten å overveie represalier.

I høyere grad enn under operakonserten fikk vi oppleve jazzsangeren Porter, inkludert et par scat-kor, men etter publikumsreaksjonene å dømme, er det først og fremst soul/soulpop-sangeren Gregory Porter som fort kan bli en ny stjerne.

Han har iallfall stemme, sanger og sceneutstråling til det, og må gjerne komme tilbake. Men da fortrinnsvis med sitt eget amerikanske band, eller til nye runder med Helge Lien Trio og KORK.

KLUBB:  Gregory Porter i ikke helt vellykket selskap. FOTO: TERJE MOSNES
KLUBB: Gregory Porter i ikke helt vellykket selskap. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media