Trioen som skifter kurs like ofte som du skifter truser

Ut med drømmepop, inn med goth og synth.

||| ALBUM: Den støyete kunstrockversjonen av Blonde Redhead, som ble oppdaget av Sonic Youth-trommis Steve Shelley i 1995, framstår i dag som et ganske fjernt minne.

Om Charles Darwins «On the Origin of Species» hadde inneholdt et kapittel viet til bandfaunaen, ville den italiensk-amerikanske New York-trioen vært et prima eksempel på en art i stadig endring med sine hyppige kursskifter.

«Penny Sparkle» er sådan intet unntak.

Omsvøpt av skyggespillet til den svenske produsentduoen Van Rivers and the Subliminal Kid, som også satt i kontrollrommet på Fever Rays solodebut, har Blonde Redhead denne gangen tatt et steg bort fra den gitardrevne drømmepopen de var innom på albumet «23» og inn i et mer gotisk og synthbasert lydlandskap.

Et lite problem denne runden er imidlertid mangelen på den ene helt fantastiske låta man sitter og nynner på ved albumets ende.

Men som bandet har gjort det for vane, så høres det fremdeles fordømt pent ut.

Trioen som skifter kurs like ofte som du skifter truser