Triokunstner med tangenter

«Introducing Brad Mehldau» var en god 95-CD, men den vakte knapt oppsikt. Vel hadde den amerikanske pianisten gjort seg positivt bemerket sammen med Christian McBride og Brian Blade i Joshua Redmans fremadstormende kvartett, men på den annen side: Hvem utgir ikke CD i eget navn i disse tider?

Fire år seinere har introduksjonen vist seg å være mer enn et markedsvink. I rask rekkefølge utkom ytterligere fem Mehldau-CD-er: «The Art of The Trio» I, II og III med hans egen trio (bassist Larry Grenadier og trommeslager Jorge Rossy), «Alone Together» med storhetene Lee Konitz og Charlie Haden og nå nylig «Elegiac Cycle», der Mehldau og en Steinway er alene om å fusjonere jazzimprovisasjon og klassisk pianospill opp i en høyere, lyrisk/melankolsk enhet.

- Soloinnspillingen var virkelig et oppbrudd for meg, sier den stillferdige amerikaneren. - Komposisjonene mine står definitivt i gjeld til klassisk solopianomusikk, og musikken er litt mer nedtegnet enn andre ting jeg har gjort. Soloprosjektet har utviklet seg i løpet av det siste året, først nå er det blitt morsomt for meg, og noe jeg føler meg trygg på når jeg presenterer det for folk og ikke bare hjemme i huset mitt.

- Hvordan er den musikalske bakgrunnen din?

- Klassisk pianoundervisning fra jeg var seks til jeg var 13- 14. Jeg elsket det. Så var det alltid rock'n'roll. Jeg likte band som Emerson, Lake & Palmer, Yes, Steely Dan - band med en viss dybde i musikken. De gjorde meg nysgjerrig, så da jeg snudde meg mot jazzen, var det mot utøvere som hadde mer av dette. Weather Report var gode, og Pat Metheny var og er et stort ideal for meg.

- Hva med pianister?

- Den første jazzpianisten som virkelig tente meg var Oscar Peterson. Jeg fikk en av soloplatene hans, og ble bergtatt av denne utrolige virtuositeten. Og han improviserte! Jeg skjønte ikke helt klart hva han drev med, men jeg fattet at han spilte noe som ikke var skrevet ned. Det begeistret meg, og improvisasjon er fortsatt det ved jazzen som begeistrer meg og gjør musikken så kraftfull og morsom å spille.

- Mozart og Beethoven improviserte også. Det heter seg at Beethoven måtte fjernes fra pianoet med makt når han tok helt av?

- Ja visst, men så døde improviseringen ut i den klassiske musikken. Beethoven og co. hadde dueller der en eller annen erkehertug spilte et tema som Beethoven deretter gjorde om til en fuge... en slags konkurranse som du finner igjen på jamsessions. Jeg håper at jazzen aldri mister improvisasjonselementet, det er det som gjør jazzen unik.

- Nærmer vi oss et kammermusikkaspekt?

- Jeg elsker kammermusikken til Brahms, Beethoven, Schubert og Schumann, og spilte den mye da jeg var yngre. I kammermusikk må hver enkelt musiker hele tida tenke på å svare på ulike melodiske innspill og frasere melodier sammen , og du får enda mer av dette i en trio, rett og slett fordi det bare er tre musikere i den.

- Anslag og klangbehandling røper også din klassiske skolering?

- Det største komplimentet jeg kan få, er når noen kommentererer hvordan jeg klinger. Å virkelig få til en «sound» er en livslang prosess mellom meg og pianoet. «Klang» er et vagt ord, men det innebærer i virkeligheten å ha en utrolig kontroll over instrumentet, slik at du kan få til det som lytteren oppfatter som en personlig «sound». Det betyr å kunne kontrollere sin egen frasering, legato, artikulasjon, ikke gjemme ting med pedalen... sånn sett er det en mengde dårlige vaner du kan legge deg til som jazzmusiker, og jeg jobber stadig med å kvitte meg med noen av dem jeg la meg til da jeg begynte å spille jazz.

- Hva synes du om å spille dagens pop- og rockelåter på jazzmåten? Har de substans til å være en utfordring for jazzmusikere?

- Det eneste faren jeg ser, er at dette skal bli enda en moteaktig trend, slik så mye er innen jazzen nå for tida. For meg har det alltid vært naturlig å spille for eksempel Beatles, Radiohead eller stoff av «singer/songwriters» som Nick Drake, ganske enkelt fordi jeg liker disse sangene.

Det som tiltrekker meg ved jazzstandarder som «Embraceable You» og «When I Fall In Love» er det samme som jeg leter etter i nyere låter. Noe med en melodi som er poengtert, og likevel enkel på den måten at den har en liten, lukket struktur slik at den kan kalle en sang. Schubert, Beatles eller Gershwin - alle er de i stand til å si det som skal sies på under 32 takter. Harmoniene er ikke alltid enklere med pop, men annerledes. Særlig engelske band og mange «singer/songwriters» opererer med harmonier som er klassisk baserte, og med ganske spesielle akkordprogresjoner, sier Brad Mehldau.

NY PIANOSTJERNE: Brad Mehldau seiler opp som sin generasjons mest spennende pianist.