EN BABY KOMMER TIL Å KOMME: I Jon Fosses «Namnet» har en ung, gravid jente (Yudith González Leyva) reist hjem til foreldrene - som hun ikke har sett på lenge. Foto: Gilliam de la Torre, FiB.
EN BABY KOMMER TIL Å KOMME: I Jon Fosses «Namnet» har en ung, gravid jente (Yudith González Leyva) reist hjem til foreldrene - som hun ikke har sett på lenge. Foto: Gilliam de la Torre, FiB.Vis mer

Trippel uro

«Einsemdtrilogien» portretterer sosial usikkerhet i stor skala.

TEATER: I Bergen er «Einsemdtrilogien» lagt opp som vandreteater i et bolighus: Tre leiligheter, fem etasjer.

Hvert stykke har sin leilighet. «Nokon kjem til å komme» beveger seg over tre etasjer, «Namnet» bruker i hovedsak tre rom i en leilighet, «Dødsvariasjonar» finner sted i ett rom i en leilighet.

Publikum og skuespillere forflytter seg i alle tre stykker. 

Utagerende Spillet er jevnt over mer utagerende enn vi er vant til å se det i Fosses stykker. Nervøsitet, sjalusi og angst ligger ikke i underteksten, men formidles T-Y-D-E-L-I-G.

Her er utbrudd av hysteri, roping og malplassert latter. Følelser aksellererer raskt: Furting blir til åpenbart raseri, skuffelse til sinne.

Det kubanske prosjektkompaniet (som er satt sammen for dette prosjektet og som er uten navn) har også valgt å vektlegge krenkelsene: De ulike rollefigurenes tråkker stadig over de andres intimgrenser.

Som regel signaliserer kroppsspråk og ansiktsuttrykk at de gjør det bevisst.

Her er krenkelsen av den andre en villet provokasjon oftere enn det er et uhell.

Ujevnt Rolletolkningene er ujevne. Selvbevisste smil av typen «dere ser på meg nå, selv om jeg ikke sier noe», overspill og å glemme å være i rolle når rollefiguren er utenfor handlingen, men fortsatt i rommet, forekommer litt for ofte.

All den tid de fleste aktørene er unge, nyutdannede eller fortsatt under utdanning er det fristende å si at dette er et tegn på at ikke alle er modne for den nære iakttagelsen leilighetslokaliseringen innbyr til.

Men dette kan også være et overlagt regigrep, et valg de tre regissørene har gjort for å understreke Fosses tematikk; sosial angst og utrygghet, ensomhet som blir forsterket i grupper, det ukomfortabelt keitete i samvær en ikke vil være i, om en er usikker på sin egen identitet eller tilhørighet.

På samme måte kan produksjonens tekniske vanskeligheter være utilsiktede eller tilsiktede, valgt for å øke publikums uro.

Teknikken skaper nemlig skiller i publikum: Ikke bare mellom spansktalende og/eller Fosse-kjennere og dem som trenger å se teksten for å følge stykkets forløp, men også mellom dem som tilfeldigvis er plassert akkurat der de bør være for å se skuespillerne akkurat da, og dem som ikke er det.

Du, en kikker Slik «Einsemdtrilogien» er lagt opp kan en ikke skille estetikk og teknikk, logistikk og kunstnerisk form.

I ET HUS I EN GATE: Jon Fosses «Nokon kjem til å komme», «Namnet» og «Dødsvariasjonar» framføres av en gruppe yngre, kubanske teaterkunstnere i et leilighetsbygg i Bergen. Her fra «Namnet». Foto: Raymond Leine, FiB.
I ET HUS I EN GATE: Jon Fosses «Nokon kjem til å komme», «Namnet» og «Dødsvariasjonar» framføres av en gruppe yngre, kubanske teaterkunstnere i et leilighetsbygg i Bergen. Her fra «Namnet». Foto: Raymond Leine, FiB. Vis mer

Ofte (og aller mest i «Nokon...», som går over fem-seks rom i tre etasjer og der skuespillernes spill filmes dels av dem selv og dels av stasjonære kameraer) er synsvinklene slik at en må velge mellom å se handlingen mellom skuespillerne eller skjermene der de er tekstet.

Tidvis faller tekst eller bilder vekk fra skjermene.

Både dette og de ujevne rolletolkningene gir anstrøk av amatørisme til prosjektet. Et ønsket eller uønsket preg? Det er ikke lett å si.

På den ene siden følger dette opp Fosses temaer og gir forestillingene økt preg av autensitet. Det er som om vi virkelig har snublet inn i andre menneskers private hjem og vanskeligheter og nå overhører diskusjoner som ikke var ment for oss.

På den andre siden trekker det oppmerksomheten vekk fra de fortellinger Fosse formidler og over til kikkeropplevelsen og våre egne oppfatninger om hvordan vi skal oppføre oss som teaterpublikum.

Forskjellene mellom oss En kvinne blir pinlig berørt fordi hun har satt seg i skuespillerens stol. En mann spør jevnlig meg, kritikeren som kjenner stykkene og forstår spansk, «skal det være slik?».

Selv flytter jeg meg stadig, når skuespillerne gjør det. Har jeg nå funnet en synsvinkel der jeg ser alt som skjer? Det har jeg langt fra alltid.

I «Nokon...», der handlingen som regel pågår i flere rom enn ett, og der filmvinklene alltid er mer begrenset enn den plass skuespillerne tar, er det umulig å få den fulle oversikt.

I «Namnet» og «Dødsvariasjonar», der handlingen er geografisk mer konsentrert, får jeg det til.

Samtidig er jeg ubehagelig oppmerksom på den plass jeg selv tar. («Jeg håper jeg ikke er i veien for deg? Jeg ønsker ikke å forstyrre din opplevelse.»)

Slik brister illusjonen om det egalitære publikum.

Vi vet om at det vi selv ser og hører ikke nødvendigvis kan sammenlignes med det de andre har sett og hørt.

Poesi Den spanske oversettelsen er god, og aller best i «Nokon...»; tekstnær, presis og tro mot Fosses stil.

Her er knappe ord og hverdagslige enkeltsetninger, omformulert og så gjentatt i sirkulære mønstre.

Oversetteren eller oversetterne (hvem den eller de er, er utelatt fra program og i skrivende stund ukjent for Festspillene) har valgt de enkleste og mest direkte grammatiske formene og de klareste uttrykkene.

I valget mellom et kort ord og et langt ord velges det korte, i valget mellom et konkret uttrykk og et språkbilde alltid det konkrete.

Slik ivaretas den korthugde poesien i teksten, i skarp kontrast til spillestilen den framføres i.

IKKE HELT ALENE: I Jon Fosses «Nokon kjem til å komme» har et ungt par har kjøpt et hus for å være alene sammen. Men naboen - som har solgt dem huset og ikke vil la seg avfeie - kommer litt for ofte innom. Utsikten fra Festspillenes oppsetning er nok ikke fullt så øde som den Fosse så for seg. Foto: Raymond Leine, FiB.
IKKE HELT ALENE: I Jon Fosses «Nokon kjem til å komme» har et ungt par har kjøpt et hus for å være alene sammen. Men naboen - som har solgt dem huset og ikke vil la seg avfeie - kommer litt for ofte innom. Utsikten fra Festspillenes oppsetning er nok ikke fullt så øde som den Fosse så for seg. Foto: Raymond Leine, FiB. Vis mer