Trippeldrap som opplevelse

Ingen enkeltsak har lagt beslag på mer spalteplass og oppnådd flere førstesideoppslag i tabloidpressen dette året enn Orderud-saken, etter hvert oftere kalt «trippeldrapet». NRK satset lenge på å holde lyttere og seere à jour gjennom hyppige oppdateringer ispedd ansatser til analyser av saken ut fra en rekke forskjellige perspektiver.

Dette henger naturligvis sammen med at mediene har kunnet registrere en enorm interesse for saken, og dermed sett en gylden anledning til å sikre seg markedsandeler - for å benytte en terminologi som snart er like aktuell for kulturlivet som for næringslivet. Det er hevet over tvil at mediene bidrar til å stimulere denne interessen ved å sette saken på dagsordenen, slik at andre saker blir skjøvet til side. Men mon det ikke er formålsløst å spørre hvorvidt det er mediene som utløser den enorme publikumsinteressen, eller om det tvert imot er publikumsinteressen som fremprovoserer den overdrevne mediedekningen?

La meg velge en litt annen innfallsvinkel og prøve ut en kultur-analystisk tilnærming til hele problemkomplekset. Hysteriet omkring trippeldrapet har fortatt seg noe i de siste ukene; nedgangen startet omtrent samtidig med at avisene begynte å fokusere på kommune- og fylkestingsvalget. At disse endringene i mediebildet inntraff samtidig, er neppe mer enn en tilfeldighet. Men mon det ikke finnes en dypere sammenheng mellom den voldsomme interessen for kriminalsaken og den labre oppslutningen om valget?

Den knappe valgdeltakelsen kan sees som et uttrykk for at samfunnets medlemmer har mistet troen på seg selv som deltakere i det politiske liv. I økende grad overlater de til den politiske ledelse å fatte beslutninger på deres vegne. Habermas diagnostiserte denne tendens som et symptom på «offentlighetens forfall», og forklarte den som en konsekvens av den «reføydalisering» dagens samfunn gjennomgår. Prosessen kommer bl.a. til syne i det forhold at skillet mellom det private og det offentlige viskes ut: «I samme grad som privatlivet blir offentliggjort, antar offentligheten selv intime former,» hevder Habermas.

Det siste fikk vi i fjor et eklatant eksempel på gjennom medienes endeløse reportasjer om president Clintons «sigarlek» med Monica Lewinsky i Det ovale rom. I flere måneder var statsforvaltningen i USA nærmest lammet idet Høyesterett stilte presidenten for riksrett, samtidig med at han skulle fungere som øverstkommanderende i krigen på Balkan. Den politiske debatt ble latterliggjort, og interessen for politiske saker avtok.

Den første tendensen fikk vi anskueliggjort gjennom prinsesse Dianas død for et par år siden. Hun forsøkte hele tiden å skjerme sitt privatliv, og ironisk nok var det nettopp flukten fra pressens «paparazzier» som kom til å koste henne livet. I dette tilfellet blir en privatpersons liv løftet frem i mediene og gjort til et offentlig tema. Til alt overmål viser videofilmene fra sørgehøytidelighetene i London at folkemassen opphevet henne til et nasjonalt ikon. I en emosjonell tale på fjernsynet forsøkte statsminister Blair å slå politisk mynt på saken ved å slutte seg til skaren av sørgende beundrere. Nå følger han opp ved å gå inn for at det skal bygges en fontene til Dianas ære i en av Londons kongelige parker.

Disse to hendelsene har det til felles at de vever privat og offentlig liv tett sammen, og at de trivialiserer den politiske samtale: Clinton-episoden bringer politikk og politikere i miskreditt, mens Blairs «omfavnelse» av Diana er utslag av en «public relations»-orientert politikk, som har reklamens kommunikasjonsform som forbilde. Den reduserer oss som publikum til fascinerte beundrere, mens Clinton-høringene gjorde oss til nysgjerrige kikkere.

Orderud-saken er sammenlignbar ved at den har innslag både av privat og offentlig liv. Hovedpersonen Anne Orderud Paust var sekretær for flere statsråder i Forsvarsdepartementet, og de to attentatforsøkene mot henne og ektemannen i fjor sommer ble umiddelbart satt i forbindelse med deres tjeneste her hjemme og i utlandet. At hun ble omtalt som en offentlig person som kunne sitte inne med informasjon av vital betydning for landets sikkerhet og derfor ble utsatt for attentat, forklarer et stykke på vei publikums sterke engasjement. Da trippeldrapet ble kjent og navnene på ofrene offentliggjort, var det nærliggende å assosiere drapene med attentatene året før, som de fleste trodde var rettet mot en departementsansatt. Etter hvert som saken fremsto som et familiedrama, kunne imidlertid folk flest kjenne seg igjen i mange av de konfliktene som ble beskrevet som mulige motiv og navngitt som søskensjalusi, rivalisering om foreldrenes gunst, strid om arveoppgjør, rettssaker i kjølvannet av gårdsoverdragelse osv. Det dreide seg med andre ord om personer som vi kunne sammenligne oss med. Å lese eller høre om dem kunne for et øyeblikk gi oss både dramatikk og spenning i en kanskje triviell hverdag.

Og kanskje er det her vi finner hovedårsaken til at publikum har engasjert seg så sterkt i saken? For dette er ikke en pirringsinteresse lik den Clintons eskapader vakte, eller en fascinasjonsinteresse à la den Dianas død fremkalte. Interessen må snarere skyldes den voldsomme emosjonelle ladningen som ligger i hele sakskomplekset, kombinert med den dramatikken som selve hendelsesforløpet eksemplifiserer. Begivenheter av denne typen rører ved mange av oss som lever i et samfunn der reelle opplevelser er blitt mangelvare, og det blir mer og mer vanlig å søke erstatninger i form av kunstige stimuli.

Det er denne tendensen Dag Solstad er opptatt av i sin roman «Professor Andersens natt». Tittelpersonen og hans akademikervenner, som tilhører generasjonen av kritiske, samfunnsbevisste sekstiåttere, sitter nå på 90-tallet i ledende stillinger i et kapitalistisk samfunn der de ikke lenger får utløp for sitt politiske engasjement. Fortsatt svever de i den villfarelse at de er i opposisjon til samfunnssystemet, men sannheten er at de som medlemmer av landets elite bidrar mer enn noen til å opprettholde det. Etter hvert begynner professoren å innse at det politiske engasjementet har måttet vike plassen for borgerlige interesser som klesmoter, matvaner og småsladder om TV-kjendiser, og han overmannes av en dyp depresjon. Ved en tilfeldighet blir han vitne til et drap i leiligheten vis-à-vis hans egen, og opplevelsen rører så sterkt ved han at den nærmest blir en besettelse.

For mange av dem som opplever hverdagen som grå og prosaisk, og som forsøker å kompensere for kjedsommeligheten ved å hengi seg til forbruk av varer og tjenester, kan nærheten til - for ikke å si kvasideltakelsen i - et drap bli en gjennomgripende opplevelse. Det er essensen i Solstads budskap.

I den aktuelle saken fungerer skjønnlitteraturen både som tolkningsnøkkel i forsøket på å forstå reaksjonene på den og som modell for pressens fremstilling av den. Både intrigen og persongalleriet har klare likhetstrekk med de såpeoperaene TV ftrer oss med. Journalistene har vinklet stoffet slik at det har overtatt den fiksjonskarakter vi har lært å forholde oss til gjennom dramaseriene. Samtidig aktiviserer den også andre kulturelle koder. Selve dramaturgien med et mulig foreldre- og søskendrap som klimaks og en gradvis avdekking av en skjebnetung fortid har mer til felles med dramaene til Sofokles og Ibsen enn med såpeoperaer.

For å kunne opprettholde spenningen og engasjementet gjennom uker og måneder har pressen iscenesatt saken som en seriebegivenhet, der vi stadig blir konfrontert med nye innfallsvinkler og intriger. De mulige konsekvensene er flere: Som antydet er interessen for hverdagslivets dramatikk i ferd med å bli en parasitt på vårt politiske engasjement. Vi velger å innta, og blir av mediene tildelt, en klientrolle som innebærer oppgivelse av politisk deltakelse og hengivelse til ulike former for surrogatopplevelser. Her ligger kimen til det Habermas kalte reføydalisering: Mediene opphører med å være et forum for offentlig debatt og blir stadig sterkere integrert i stat og marked.