Trippelforvirring

Tre a-ha i en pakke.

CD: Det er egentlig ikke et comeback, det bare føles slik. a-has tilbakekomst fra åttitallsperiferien skjedde i 2000, da de etter sju års bandtaushet slapp «Minor Earth, Major Sky». Et fornuftsekteskap av et album, der alle skjønte at ektefellene sov på hvert sitt rom. «Lifelines» (2002) var en smule friskere, men ble likevel ikke den begivenheten man hadde håpet på.

Motsetningsfylt

Denne gangen har pipa fått en annen lyd. Det begynte allerede i vinter med buzzet rundt bandbiografien «The Swing of Things». Så annonserte Morten Harket, Paul Waaktaar-Savoy og Magne Furuholmen at det var ny plate på gang, før de i august spilte for over 120 000 mennesker på Hydros hundreårsjubileum i Frognerparken. For første gang på lenge framstår a-ha nå som et band, ikke bare en overlevning fra åttitallet. Snakk om comeback! Og det på tross av at «Analogue» en gang for alle viser hvor motsetningsfylt a-ha er. For akkurat som på «Lifelines» har bandmedlemmene skrevet låtene hver for seg. Magne Furuholmen er den som dyrker den klassiske a-ha-sounden mest. Med sine sveipende synthsekvenser og dvelende Morten Harket-vokal er singelen «Celice» som hentet ut av 1988. På «Don\'t do me any favours» kunne du lett byttet ut Harket med David Gahan, og vips! så hadde du hatt en Depeche Mode-låt. De støyinspirerte vokalforvrengningene mot slutten av låta minner faktisk også om Radiohead. Jøss!Magne er med andre ord mørk, Morten-låtene er en smule anonyme, men Paul har på sin side latt seg inspirere av prærieliv og gamle folkrock-helter. Riktignok er det han som har skrevet det glimrende tittelsporet «Analogue», der a-ha har latt Britney-produsent Max Martin finne tilbake til rockrøttene sine, men resten av låtene til Paul bader i sol.

Harket som Neil Young

Den Graham Nash-produserte «Over the treetops» er kanskje også tidenes største hæ? er-det-virkelig-Morten-Harket -øyeblikk. Mannen skingresynger som Neil Young på en Beatles-låt. «Halfway through the tour» høres steike meg også ut som et Teenage Fanclub-spor. Det er moro, men også veldig forvirrende. «Analogue» spriker i alle retninger, og selv ikke Morten Harkets karakteristiske stemme klarer å lime albumet ordentlig sammen. Og plater er dessverre ikke som kinderegg, det er ikke alltid best med tre overraskelser i en pakke.