Trist avskjed

SPORTMAGASINET: Siste utgave av Dagbladets SportMagasin kom 23.01.09. Det er en trist nyhet. Jeg har kjøpt magasinet nesten hver fredag siden starten i juni 2005, som et nødvendig alternativ til de øvrige sportsnyhetene. At utgavesjef, Tom Stalsberg, ikke bare har kunnskaper om idrett, men også erfaring som London-korrespondent i tre år, har gitt bladet et viktig samfunnsperspektiv. Og eksemplene er mange.

«Hun blendet verden. Nå er bare tårene tilbake. Om 12 dager må Marion Jones i fengsel. Vi har fulgt blodsporene i amerikansk idrett.» (29.02.08.) Her får leserne et godt innblikk Marions reise mot dop og nederlag i en forførende toppidrettskultur. «Syk jobb. Fotballtrenerne er vår tids hærførere. De leder under konstant press, er psykologer og sykepleiere. Men hvem bryr seg om dem?» Headingen (15.09.06) sammen med et bærende bilde av fire kjente topptrenere som skriker intenst ut beskjeder i kampens hete, gir leserne inntrykk av personer med farlig høy puls og høyt blodtrykk. Det er jo blitt klassiske øyeblikk i sportens sendeflater.

Vi finner også historiske glimt gjengitt i et malerisk og godt fungerende språk: «I tider når nyhetene skifter kjønn like fort som musa danser på diskoen, finner vi det på sin plass å ta dere med tilbake til jubelåret 1955. Da får vi bl.a vite at Audun Boysen satt ny verdensrekord på 800m på 1.45.9.» Magasinet gav også plass til idretter og utøverne som er usynlig i de tabloide sportsnyhetene. I nummeret om «Jenter som slår » fra 16.09.05 ser vi noen gladbilder av pakistanske jenter i hijab som driver med cricket foran lavblokkene på Rommen, i Groruddalen i Oslo. De er to av bare 11 % av idrettsaktive jenter med ikke-vestlige foreldre.

Men akk - nå er magasinet gått inn. Det gav oss verdifull informasjon om idrett som vi verken finner i lærebøker i historie og samfunn i skolen, på universitet og på høgskoler eller sjeldent i mediestudier. Vil Dagbladet sørge for at magasinets gode historier kan lever videre i en idrettsgal verden?