EIF ANDRÉES JEPPE: Den svenske «Jeppe» på Bergensbesøk har sine sterke og sine svake sider. Det største plusset er Leif Andrée i tittelrollen (midten). En Hamlet-siterende djevelkledd grevesønn (Erik Almén) og hans bror med pistol (Joakim Gräns) blir snarere sidespor. Foto: Carl Thorborg
EIF ANDRÉES JEPPE: Den svenske «Jeppe» på Bergensbesøk har sine sterke og sine svake sider. Det største plusset er Leif Andrée i tittelrollen (midten). En Hamlet-siterende djevelkledd grevesønn (Erik Almén) og hans bror med pistol (Joakim Gräns) blir snarere sidespor. Foto: Carl ThorborgVis mer

Trist Jeppe

Jeppe må berges. Ole Anders Tandberg gjør et forsøk, men lykkes ikke helt.

TEATER: Synes du frykt og forvirring, fyll, forfall og fornedrelse er festlige saker?

Ja, da står du fritt til å kalle «Jeppe på Berget» en komedie.

Ole Anders Tandbergs tolkning understreker tragedien i stykket.

Forsøket på å se klassikeren med nye øyne er lenge interessant.

De innbakte sitatene fra andre enn Holberg (Lennon, Taube, journalisten Kleen m.fl) virker en tid som relevant krydder.

Men innfallene sporer av før det er slutt.

Sterkt spill Leif Andrées spill er oppsetningens største styrke. Hans kroppsspråk og stemmeforandringer uttrykker alt det som sies i stykket, samt en god del av det som ikke sies.

Alkoholikerens abstinensskjelvinger. Skuldrene som senker seg de få små nødvendige centimetrene når den første drammen passerer gjennom halsen mellom dem.

Den bredbeinte fotstillinga og den skrytende røsten når alkoholen har begynt å virke, og svaiingen, pralingen, når den virker litt for godt.

«Makt korrumperer», sier Ole Anders Tandberg i et intervju i Festspillenes programmagasin. «Rus korrumperer», sier Andrées rolletolkning, uten å gjøre Tandbergs påminnelse mindre korrekt.

Det er når Jeppe føler seg trygg på egen makt at han tør misbruke den. Da først får brutaliteten, sinnet og bitterheten han har følt hele tiden utløp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I et brøl. I vold. I voldtekt.

I en av stykkets minst troverdige scener voldtar Jeppe adelsmannens datter, mens far og brødre står i samme rom og kikker skrått på det som skjer, uten å avsløre det bedrag de har utsatt ham for, uten å stanse det han utsetter henne for.

Klisjé og avsporing Sverige har fortsatt sin adel. Her framstilles den på mest mulig klisjéaktige vis.

Visuelt; i tweed, pels og med pipe, med blondbleket hår og synlige mørkere røtter, med jaktvåpen båret i knekk.

Psykologisk; som følelseskalde mennesker uten omtanke for verken Jeppe eller hverandre.

Greven (Sten Ljunggren, som altså her har tittelen greve, ikke baron) viser større reaksjon når Jeppe forsyner seg med hans verdifulle ring enn når hans datter voldtas på gulvet ved siden av ham.

Jeppe får, som vi vet, sin straff på et senere tidspunkt. Og det er i scenene rundt denne at Tandberg-versjonen mister tråden.

«Woman is Nigger of the World» siteres Lennon av grevens datter, Ann-Sofie Rase, nå som skuffet hevnende engel med en tirade der arveregler enn mer vesentlige enn overgrepet som skjedde like før, før grevens sønn (Emil Almén) og Hamlets «være eller ikke være»-monolog tar over.

HVORFOR JEPPE DRIKKER: Vi vet alle hvorfor Jeppe drikker, og vi vet alle hvorfor Nille (Camilla Larsson) slår. Foto: Carl Thorborg
HVORFOR JEPPE DRIKKER: Vi vet alle hvorfor Jeppe drikker, og vi vet alle hvorfor Nille (Camilla Larsson) slår. Foto: Carl Thorborg Vis mer