Trist norsk dokumentar

Framfor å frykte subjektivitet og underholdning burde vi frykte selvhøytidligheten i norsk dokumentar.

MICHAEL MOORES

film «Fahrenheit 9/11» har endelig kommet til Norge. Verden opplever med denne filmen en interesse for dokumentarfilm som bare overgås av bølgen med såpe-dokumentarer på 90-tallet. Med disse to store bølgene har norske produsenter og kringkastere av dokumentarer fått en utfordring som de nok ikke kommer til å ta: utfordringen er nemlig å slutte å være så triste, og slutte med å skjule de manipulerende virkemidlene.

Det er helt bestemte grunner til at Michael Moore har maktet å ta dokumentaren til de høyder den nå er kommet til, i og med hans Oscar- og Cannes-priser og ikke minst hans publikumstall. Det er fordi han vet at et viktig budskap krever en underholdende form for å nå seerne. Det er ikke fordi dokumentarene hans inneholder de kvaliteten som vi vanligvis tillegger en dokumentar: utlevering av misbrukte og triste ofre, intervjuer med eksperter/vitner som er nøye utplukket for å støtte produsentens syn, og forsøkene på å skjule egen subjektivitet. Det er for tidlig å si om Michael Moores enorme suksess representerer en ny trend for framtidens dokumentarer. Hva hvis det skjer? Hva gjør i såfall norske produsenter og kringkastere av dokumentarer med dette? Svaret er; sannsynligvis ingenting. Årsaken er ganske enkelt motvilje mot å underholde og frykt for å være subjektiv. Denne motviljen har gjort at Norge har gått glipp av store dokumentartrender tidligere, og vil gjøre det igjen. Sissel Benneche Osvold etterlyser i Dagbladet (7.august) en norsk Michael Moore til å rette de nødvendige avslørende humorsalvene mot de ansvarlige for den norske psykiatrikrisen. Jeg tror hun må vente i minst syv år før vi får noen norsk dokumentar i Moore-sjangeren, altså den subjektive, underholdende og kritiske dokumentaren. Og syv år er lenge å vente i ei krise.

NÅ ER IKKE

poenget at Norge skal etterape de store trendene i utlandet. Poenget er mer at det hadde vært bra om vi skapte noen trender, om ikke nødvendigvis samme type trend som svenskene skapte med «Robinson» og reality-sjangeren. For Michael Moore importeres til Norge. Først var det den dristige og nå nedlagte kanalen Metropol i Oslo som viste hans serie «Awful Truth». Senere har NRK fulgt opp. Men det er ikke tilfeldig at det var en liten vågal kanal som gjorde dette først. De store kringkasterne er tilsynelatende udristige og konvensjonelle når det gjelder nye dokumentarformater, i hvert fall i sin egenproduksjon. Produsenter av underholdning har langt lettere for å leke med nye formater; dokumentarmiljøene er forsiktige.

DA SÅPEDOKUMENTAREN

, den forrige bølgen av dokumentarer som maktet å begeistre seere utover den vanlige menigheten av seere, feide over verden, tok det temmelig nøyaktig syv år før noen i Norge turte eller ville produsere noe som lignet. Hovedelementene i såpedokumentar er at kameraet er tilstede i situasjoner og miljøer som vanlige mennesker opplever, og er tilstede over lengre tid. Såpedokumentarene er underholdende i formen, men også fascinerende i den intime beskrivelsen av deltakerne og avslørende i forhold til sosiale relasjoner. «Sylvania Waters» regnes som den første såpedokumentar-serien, og den gikk på BBC i 1993. Det kom overaskende både på produsenter og kringkastere at såpedokumentarene viste seg så enormt populære hos seerne. Seertall og lave kostnader gjorde at disse seriene fylte opp sendeskjemaene i mange land, spesielt England. Men også i Norge importerte vi disse seriene med navn som «Veterinærene» og «Lappen». Den første helnorske såpedokumentaren var «Vi er Vålerenga» som ble sendt på NRK i 2000. Denne var produsert av produksjonsselskapet Rubicon som også produserte den serien som nok flere husker, «Campingliv». Det såpedokumentar-sjangeren først og fremst er blitt kritisert for, og ikke bare i Norge, er at den er underholdende og tilsynelatende uviktig. Det skal ikke dokumentarer være i Norge. De skal være triste, kritiske og viktige. Derfor er det også vanskelig å tro at Michael Moore vil føre til et trendskifte i Norge.

FEILEN MED MOORE

, sett med norske dokumentarøyne, er at virkemidlene hans ikke er objektive eller troverdige nok til å benyttes på den norske virkeligheten. Går det virkelig an å tulle med psykiatrikrisen og samtidig ha gjennomslag og troverdighet? Ikke når troverdighet oppfattes som proporsjonal med forsiktighet. Derfor kommer ikke Sissel Benneche Osvold til å få se noen dokumentar-film eller TV-program som lar helseministeren teste elektrosjokkanlegget på Dikemark, eller lignende satiriske ablegøyer som vår amerikanske stjerne ville ha prøvd. Men er subjektivitet egentlig noe annet enn å våge å stå for det man likevel sier? Det kan være det. Det kan også være å nekte å slippe andres syn til. I så fall står man i fare for å bedrive propaganda, som Moore beskyldes for. Men man blir ikke automatisk mindre subjektiv av å slippe andre til. Det ser bare mindre subjektivt ut. Og det er nettopp det som er hovedtendensen blant de fleste produsenter av norske dokumentarer; vi ønsker å skjule våre egentlige hensikter. Men samtidig imøtegåelse har aldri hindret noen fra å opprettholde en sterk vinkling.

FRAMFOR Å FRYKTE

subjektivitet og underholdning burde vi frykte selvhøytidligheten i norsk dokumentar. For knapt noen sjanger innenfor journalistikken er så subjektiv i valg av vinkling og virkemidler som dokumentaren. Subjektiviteten og virkemidlene skjules for å øke troverdigheten. Men når selvhøytideligheten og musikken blir høylytt, gjennomskues likefullt den styrende hånden på redigeringsspakene. Og da slites det virkelig på troverdigheten. Så hvorfor ikke gjøre som Michael Moore? Vise hva man står for og hva man gjør. Moores retorikk er så banal og åpenbart manipulerende at hver og en kan avsløre den. Hvis da ikke seerne helst vil la seg rive med i begeistring for meningene i filmene. Som de fleste av Moores seere tilsynelatende gjør.

Når jeg ikke tror at norske dokumentarer, enten på TV eller film, vil la seg inspirere av Michael Moore er det fordi ingen av de uavhengige produsentmiljøene har journalistisk tyngde eller politisk interesse av å gjøre noe lignende. Der er man mest opptattt av kroppen sin, faren sin, eller koret sitt. Og det er viktig nok. Men det skaper ikke fred på jord. Det gjør kanskje Michael. Nå har Fritt Ord stilt 12 millioner til diposisjon for å lage dokumentarfilm om store viktige temaer som globalisering, ytringsfrihet og demokrati. Det blir ganske sikkert traurige greier, men det kunne vært en mulighet.