Anmeldelse: Ane Brun - «How Beauty Holds The Hands of Sorrow»

Trist og personlig

Ane Brun med album nummer to i høst.

DEL TO: Ane Brun er ute med sitt andre album på en måned, nedstrippede «How Beauty Holds The Hands of Sorrow». Foto: Ballon Ranger Recordings
DEL TO: Ane Brun er ute med sitt andre album på en måned, nedstrippede «How Beauty Holds The Hands of Sorrow». Foto: Ballon Ranger Recordings Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«How Beauty Holds The Hands of Sorrow»

Ane Brun

Pop/elektronika

Utgitt: 2020
Plateselskap: Balloon Ranger Recordings

«En mektig del to i høstens totrinnsrakett.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: En måned etter kritikerroste «After The Great Storm» kommer del to i Ane Bruns høstslipp, det mer stillfarne albumet «How Beauty Holds The Hands of Sorrow».

Sorgalbum

«After The Great Storm» var hennes første album med nytt materiale på fem år, etter en skrivesperre som ble utløst av at faren døde i 2016. Hun klarte ikke å skrive sanger, men etter et opphold på ei hytte i den norske fjellheimen kom det en liten «eksplosjon» av sanger fra den Stockholms-baserte sangeren og låtskriveren fra Molde. Tilsammen gir hun ut 21 spor (med fire remikser av låtene fra det første albumet) på en måned.

Planen var opprinnelig å gi ut et dobbeltalbum, men ved nærmere ettertanke ble det to atskilte utgivelser med kort mellomrom. Hun har sjøl uttalt at det er «to forskjellige rom du kan gå inn i».

Det er lett å forstå når man lytter til begge, for stemningen i de to er ganske forskjellig. Samtidig er uttrykket mye av det samme på begge albumene, så det kunne også blitt et fint dobbeltalbum.

Elektronika

Det skyldes også at de de to albumene tekstlig utgjør en helhet. Utgangspunktet for begge albumene er sorgen over farens død. Mens «After The Great Storm» er mer elektronikainspirert, «lystigere» og mer oppløftende reint musikalsk, er deler av «How Beauty Holds The Hands of Sorrow» en leksjon i melankoli og tristesse. Noen av sangene høres ut som en messe, og er noe av det vakreste vi har hørt på plate i år. En inspirasjon har vært den amerikanske indie-/alternativartisten Sufjan Stevens og tyske Nils Frahm, som mikser klassisk musikk og elektronika. Det er mektig, personlig og på mange måter massivt, sjøl om det tidvis er sparsommelig instrumentert.

Tom

Åpningen «Last Breath» var den siste hun ferdigstilte. Hun følte seg ferdig med det hun ville si, og også tom. Det ble et nøkkelspor som også ga tittelen til albumet. Det er som soundtracket til en film, med 13 strykere som understøtter det «dramatiske» lydbildet og en tekst som peker framover:
«So, life goes on
Oh, I really didn't know how I could move on
And I didn't understand
how beauty holds the hands of sorrow».

Påfølgende «Closer» er også håpefull, men i andre enden utrrykksmessig - strippet ned til bare Martin Hederos' piano og Anton Sundells samplinger. De to har produsert også dette albumet sammen med Brun sjøl, og musikerne er i hovedsak de samme som sist.

«Årgangs-Brun»

Både synth- og elektronikadominerte «Song For Thrill And Tom», med mektig, nærmest sakral koring, og «Trust» ville føyd seg elegant inn på forgjengeren, mens «Meet You At The Delta» med bare akustisk gitar pluss Hederos på tangenter og «Breaking The Surface», med bare Brun, minner om «Årgangs-Brun».

«Lose My Way», skrevet med den amerikanske pianisten, tv- og filmkomponisten og produsenten Dustin O'Halloran, er et lite «kammerstykke» med piano, synth, cello og vokal.

Flere versjoner

Det niende og siste sporet er for øvrig en tredje versjon av «Don't Run And Hide», et nøkkelspor fra «After The Great Storm» - denne gang strippet ned til piano og vokal.

Ane Brun har ingen grunn til å løpe og gjemme seg. Det er lagt opp til en stor Europa-turné neste år, med start i Malmö i mars og avslutning i Dublin i november. Oslo, Bergen og Stavanger får besøk i slutten av mars og Trondheim 9. april.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer