Trist som en Gud

«For denne unge mannens skyld leste jeg hele Hermann Hesses forfatterskap - og det kan jeg fremdeles ikke tilgi meg selv.»

«For denne unge mannens skyld leste jeg hele Hermann Hesses forfatterskap - og det kan jeg fremdeles ikke tilgi meg selv.»

Etter å ha brutt to av tre nyttårsforsetter allerede i januar, er jeg nå kommet fram til at jeg lider av for stor respekt for en helt spesiell type autoritet. Jeg snakker ikke om vanlige autoriteter av typen statsledere, lærere, politifolk, dommere, panserbilsjåfører, redaksjonssjefer, eller Menn Med Veldig Store Muskler Og Skumle Øyne - maktmennesker i sin alminnelighet skremmer meg ikke.

Nei, jeg snakker om en annen type autoritet. En autoritet som av og til vipper meg av pinnen - og selv om det kan fortone seg som ganske uimotståelig å bli vippet av pinnen fra tid til annen, er det ikke noe jeg ønsker skal skje hver dag. Jeg liker ikke å bli satt ut. Så pass har jeg forstått. Men så gjenstår altså problemet at jeg blir grepet av denne respekten, og samtidig redselen, for autoriteter - og for meg er ordet autoritet uløselig knyttet til ordet kjærlighet, og ordet kjærlighet er knyttet til begrepet Trist Mann .

DET HELE BEGYNTE da jeg var ganske liten, kanskje ni eller ti år. Den yngre garden av min svenske familie, som den gang besto av far og hustru, barn og barnebarn, halvsøsken og stesøsken, hadde bestemt seg for å sette opp et selvskrevet skuespill som vi etter intens prøvetid skulle framføre for min far på fødselsdagen hans. Min eldste bror, allerede da en klok og voksen mann som jeg beundret voldsomt, hadde fått tildelt rollen som Gud, en rolle som passet ham utmerket.

(Mange år seinere, sommerkveld etter sommerkveld, spiller han fotball med sine små nevøer og gir dem samtidig en innføring i det han mener er de voksnes vidunderlige og kompliserte verden: politikk, moral, demokrati, musikk, spørsmål om fri vilje og sosial samvittighet, gode pasninger, og kunsten å sjarmere en kvinne.)

Skuespillet ble framført på en grønn plen foran min fars hus, den samme plenen som nå benyttes som fotballbane. Jeg husker at vi hadde replikker og kostymer og parykker og sanger og en dans, også, som alle kunne utenat. Men scenen jeg husker best er denne: Min Storebror sitter på en stige, kledd i et hvitt laken, slik Vårherre kan tenkes å være kledd, og leser fra et langt selvskrevet dikt på rim om sitt liv og virke som Gud i himmelen.

HAN VAR UIMOTSTÅELIG. Han var en visjon. Han var en lysende, klok, dristig, moderne og morsom Gud. Men han var noe annet også. Han var en trist Gud. Han lengtet vekk fra paradiset. Han ønsket ikke å sitte der på toppen av stigen, alene blant englene, langt borte fra menneskene, allmektig i sin ensomhet.

Det var dette som gjorde et slikt uutslettelig inntrykk på meg. For selv om jeg ikke forsto alt han sa - jeg var veldig liten og han var veldig stor - forsto jeg at Han var trist. Og hvem skulle trøste meg da, tenkte jeg, om Gud alias min Storebror var trist selv?

Konfrontert med denne erkjennelsen av at Gud og min Storebror hadde nok med sitt, ble jeg overveldet av ensomhet og begynte å gråte midt i forestillingen.

Fra den dagen har jeg altså forbundet ordet autoritet med ordet kjærlighet og ordet kjærlighet med begrepet «Trist Mann».

JEG HAR I ETTERTID gjort mye for å få den Triste Manns oppmerksomhet. Og alle Triste Menn var ikke så stilige som min Storebror. Da jeg var sytten kysset jeg en mager slyngel som hvilte i sin tristhet som i en silkevugge. Han hadde forstått det, den drittsekken, at enkelte kvinner ikke kan motstå en solid dose mer eller mindre raffinert og uutgrunnelig maskulin sorg og skyld og skamfølelse. Slyngelen siterte Ibsens Hjalmar Ekdal i fullt alvor mens jeg lyttet og nikket og klappet ham på hånden og presset fram en tåre i solidaritet: Og skulle jeg være urimelig en gang imellem, så - herre gud - husk på at jeg er en mann som bestormes av sorgenes hær, sa han.

For denne unge mannens skyld leste jeg hele Hermann Hesses forfatterskap - og det kan jeg fremdeles ikke tilgi meg selv.

MEN DET ER IKKE BARE KJÆRESTENE. Det er kjørelærerne også. Kjørelærere har hatt stor betydning i mitt liv. Som tjuetreåring og tjueniåring var jeg uheldig nok til å få kjøreopplæring av dyktige, men veldig triste, kjørelærere. De snakket om farene de utsatte seg for hver dag med elever som meg i førersetet, bilens svikefullhet, konfliktene i trafikkbildet, valgene man, som ansvarsfull bilfører, må ta hele tida - men som likevel kan vise seg å være fatale. Ikke rart at jeg feilet da jeg til slutt møtte opp til kjøreprøven. Jeg kjente et ansvar for - ALT! Jeg ønsket å trøste hele trafikken. Inklusiv den lille grå fuglen midt i veien som jeg bråbremset for, og sånn sett, for fuglens skyld, nesten forårsaket en kjedekollisjon.

- Det er psykologisk, sa Biltilsynets mann, etter at jeg hadde strøket fem ganger i løpet av en eneste kjøreprøve.

DET GJELDER LITTERATUREN OGSÅ, dette problemet eller komplekset eller behovet som jeg sliter med. Den norske litteraturen er full av Triste Menn som tar triste valg og sørger over det; og jeg har lest den, den norske litteraturen, bok etter bok, mann etter mann - og av og til - av og til har jeg ønsket meg inn i dette tristhetens fellesskap der kvinner ikke har adgang.

Men ikke alltid. Jeg ønsker meg ikke dit alltid. Jeg lengter ikke dit nå. For like ofte blir jeg grepet av en ubeskrivelig lyst til å, ja, le! - og ingen Trist Mann eller Trist Gud eller Trist Bok kan komme i veien da.

Min storebror kom heldigvis ned fra stigen da skuespillet var over, og han var ikke lenger en Trist Gud, og jeg var ikke lenger ni år, og alt var godt.