Trist som faen

«Nachspiel»

Bjørgs kafeteria ligger i tredje etasje i kjøpesenteret og trappene er min daglige form for mosjon. Men i det siste har jeg harr vondt for å gå. Jeg nøler en god stund før jeg trykker på heisknappen Jeg er redd for at kjentfolk skal se at jeg er i ferd med å skrante.

Alt er som det pleier i kafeteriaen, det lukter billig mat og det er heller ingen som prater høyt ved bordene. Sånn har det alltid vært. Jeg rusler bort til disken og skjenker meg en tår av den sure traktekaffen. Jeg setter koppen på brettet og skyver det bort til kassa. På forsiden av avisa er det et bilde av skihopperen som vant kretsmesterskapet. Jeg bøyer meg ned og tar en kikk.

«Du må betale for avisa, veit du, sier kassadama. «Så enten får du legge den tilbake, eller betale. Kan'ke drive veldedighet for alle og enhver.»

Hva er det hun tror? Jeg ville se hva de skrev om den derre skihopperen inne i bladet. Tror hun jeg gjør meg til tyv for en ussel avis? Jaja. Kanskje hun ikke kjenner meg igjen. Hennes daglige gjest. Men annet er vel ikke å vente. Det er så mange av oss gamle her i kjøpesenteret om formiddagen. Og jeg skiller meg ikke spesielt ut. Bortsett fra havet. Som aldri slipper taket. På innsiden.

«Jada. Selvsagt skal jeg betale,» svarer jeg og gir henne penger. Hun tar imot uten å takke.

Er havet mor eller elskerinne? Tenker jeg og går bort til stambordet i hjørnet. En ung kvinne sitter ved nabobordet. Hun ser hitover. Er det nå det skjer? Bølgene. Ja, dønningene. Rosita Carmen Garcia, het hun. Den gang vi anløp Callao i Peru. Hun var datteren til havneinspektøren og han prøvde alt for å holde henne unna. Men naturligvis klarte hun å snike seg opp i båten. Jeg fikk bestandig den første runden og måtte alltid blunke både fire og fem ganger over synet av lille Rosita som var så fin og god og som hadde så store, mørke øyne.

Er dette Stillehavets virkelige dønninger? Jeg lytter hver eneste natt, men er aldri sikker. Rytmen. Kommer den ikke tilbake?

Kara hilser når jeg setter meg ned. Det er de samme som i går. Sigurd Skavåsen og Gunnar Johansen, begge pensjonerte fabrikkarbeidere. Edin Holthe er også til stedet, en tørrpinn som ikke forstår seg på annet enn å klage over rygglidelser og dårlig hjerte.

Clara Piedad fra Panama var den ivrigste av alle. Hun kløv om bord nesten før vi hadde klappet til kai og ga seg ikke før alle hadde tømt seg. Hun ropte og skrek og vi elsket henne for hennes grove vitser og lange, svarte hår. For ikke å snakke om Linda Hamilton fra Brisbane. Det var kvinnfolk som kunne sitt yrke. Selveste kapteinen snakket om henne i lange tider før vi nærmet oss Australia, og det var en uskreven lov som sa at han skulle ta første stikk. Linda var eventyrlig lik Marilyn Monroe og kostet selvsagt mer enn andre.

Jeg smiler. Kara følger blikket mitt og snur seg. Det er noe de har lært etter hvert. De liker å følge med når jeg setter i gang. Hun er sikkert ikke mer enn litt over tjue og smiler tilbake. Jeg løfter hånda til hilsen. Gunnar og Sigurd gjør det samme. Men det slår ikke an. Hun nikker kort og begynner å bla i en avis.

Jeg fridde til henne flere ganger. Isadora Campos y Calletto fra Valparaiso, Chile. Hun var ikke som resten av flokken. Hun var glad og alvorlig på samme tid. Lik havet. En rosekrone på førti favners dyp. Åh, kjære Isadora. Deg elsket jeg som ingen andre. Men du ville aldri inngå noe giftermål og døde ensom for to år siden. Jeg fikk brevet ditt i retur med en vennlig beskjed fra søsteren din.

«Før i tida hadde jeg fiksa henne som ingenting,» sier jeg og dulter Gunnar i siden. «Da jeg var sjømann og spellemann. Ingen kvinnfolk lot seg be to ganger.»

Men dette er ikke alt. Stadig dukker de opp. Alle de uendelig mange og merkelige øyene i Stillehavet. Fiji. Samoa. Cook Islands. Pitcairn. Tahiti. Grønt hav og rødhvite, skarpe koraller og sand. Overalt var det whisky og fin slåssing i barene. Ved to anledninger var jeg vitne til at menn ble skutt ned og drept, i feider om kvinner med bastskjørt og blomsterkranser. De visste alt om kunsten å sette sjøfolk opp mot hverandre, og fniste og lo når kara brakte i hop. Selv har jeg slått mange menn til jorden for en kvinnes skyld. Men ingen er blitt skadet. Jeg slo dem bare rett ned og ferdig med det.

«Hvorfor passa du ikke på å daue tell sjøs?» spør Sigurd. Han er alvorlig og spøker ikke. Han kunne likegodt ha spurt alle de andre gamlingene. Vi som sitter foran TV-apparatet om kveldene og som kommer tuslende ned til kjøpesenteret så snart det åpner om morgenen. Vi som er til overs. Vrakgodset. I et hjørne for oss sjøl.

«Ja,» svarer jeg. «Ja. Hvorfor gjorde jeg ikke det?»