Trist tradisjon

NASJONALMUSEET: Da Sune Nordgren annonserte sin avgang ved Nasjonalmuseet, sa den omstridte direktøren at han trodde det ville være en fordel om etterfølgeren er norsk. Selv om Nordgren tilføyde at dette var «et billig poeng», lå det nok dyrekjøpte erfaringer til grunn for den uttalelsen. Tre år med å fronte prosessen mot en sammensmeltning av fire innbyrdes så ulike institusjoner som Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst og Nasjonalgalleriet må ha kostet. Og ikke bare på grunn av den interne motstanden mot å gi slipp på en opparbeidet, faglig identitet i det enkelte museum. Pressestormen mot Nordgren for nymonteringen i Nasjonalgalleriet - som Lars Roar Langslet med usedvanlig umusikalitet ga støtet til med karakteristikken «tsunami» - er heller ingen fullgod forklaring for omkostningene med å stå han av. Selv om kampanjejournalistikken fra Aftenpos-ten med Klassekampen på slep burde bli et interessant studium for en medieforsker i framtida.

NÅR NORSK kunsthistorie skal nyskrives, vil striden om Sune Nordgren forhåpentligvis bli mer enn en fotnote. Han inngår dessverre i en trist tradisjon med kontroverser om lederskap av kunstinstitusjoner her til lands. Det begynte da Jan Brockmann ble ansatt som direktør i Museet for samtidskunst i 1987, noe som ikke huet det museumsfaglige etablissementet den gang. Selv om den tyske innvandrerens kunstteoretiske kompetanse og kontinentale utsyn var en vinning for det hjemlige miljøet. Likevel så Brockmann seg nødt til å gå fire år før tida i 1996, etter å ha opplevd konflikter med styret, interne problemer og blitt kriti-sert for museets innkjøpspolitikk.

ÅRET ETTER BLE sørafrikanske Gavin Jantjes ansatt som ny kunstnerisk leder av Henie Onstad Kunstsenter. Jantjes åpnet senteret for en ny spennende kunstverden med utstillere fra tidligere så ignorerte kontinenter og de multikulturelle metropolene i Europa. Men i 2003 trakk han seg etter å ha blitt kunstnerisk overstyrt av den administrative ledelsen. Da startet Nordgren sin korte karriere på norsk grunn. Ved svenskens avgang avrundes foreløpig (?) et kunsthistorisk kapittel som forteller om arroganse når det gjelder andres kompetanse.