Triste greier

For Minor Majority-sjef Pål Angelskår (30) er det verste med kjærlighetssorg at det går over.

- NOEN AV DE FINESTE tingene jeg vet om er faktisk triste, sier Pål Angelskår og smiler sorgmuntert.

Angelskår er mannen bak hiten «She Gave Me Away», som du helt sikkert har hørt på radio. Den kommer fra Minor Majoritys tredje plate «Up For You & I» som har solgt 7000 eksemplarer og som denne uka ligger på 14. plass på VG-lista.

I fjor ga Angelskår og kompani ut den Spellemann-nominerte «If I Told You, You Were Beautiful» hvor radiofavoritten «Dancing In The Backyard» finnes.

Låtskriveren og tekstforfatteren med hovedfag i idehistorie ser både snill og intelligent ut der han sitter på en Grünerløkka-restaurant med skjeggstubber og høyhalser. Han ser ut som en som er veldig god til å snakke med jentene på fest. Så flink til å lytte, lissom.

- Kjærlighetssanger er din spesialitet?

- Litt unyansert, men ja. Men jeg skriver definitivt ikke bare kjærlighetssanger.

- Neivel?

- Jeg skriver om mellommenneskelige relasjoner på ett eller annet nivå. Men kjærlighetssanger er den pop-disiplinen jeg liker best å høre selv fordi det rører noe i meg. Det er lett forståelig. Mye av lykken ligger i det å ha et lykkelig kjærlighetsforhold, sier han.

30-ÅRINGEN FRA Vettakollen i Oslo har spilt i band siden 9. klasse. Han har utviklet seg til å bli en djevel til å skrive triste tekster om kjærlighet. «Getting used to the silence. Used to waking up alone» er ett eksempel. «I\'m not coming with you tonight» et annet. Utrolig nok hevder Pål Angelskår at han skriver muntre sanger.

- «She Gave Me Away» er jo en gla\'låt! Groovet er skikkelig happy go lucky, men teksten nærmer seg det melankolske. Det kan jeg være enig i. Norsk presse fokuserer på at jeg skriver kjærlighetssanger, at tekstene er triste og melankolske, men jeg synes ikke jeg skriver så melankolske tekster.

- Er du redd for å virke melankolsk?

- Nei, men det høres så dystert ut når folk skriver at låtene våre er melankolske. På den annen side er jeg fullstendig klar over at når man går med walkman og føler seg helt konge, så er det ofte melankolske sanger man hører på. Ta for eksempel verdens mest triste sang - Dolly Partons «Jolen» - den er trist, men stemningen i låta gir håp. Det samme gjelder «California Dreamin\'».

- Den er fin.

- Det er verdens beste pop-låt.

MINOR MAJORITYS første album het «Walking Home From Nicole\'s». På den siste plata dukker denne Nicole forsyne meg opp igjen i låta «Song For Nicole». Der synger Angelskår «Goodbye Nicole/You still seeing that foreign guy»

- Jeg skriver i førsteperson entall fordi det gjør teksten mer personlig. Også legger jeg inn et navn, og da blir det enda mer personlig. Dermed tenker folk «dette er ikke kødd, dette er virkelig». Så kommers er jeg. Som alle andre bruker også jeg virkemidler når jeg skriver pop-tekster.

- Så Nicole er ikke en jente du savner?

- Nei, Nicole er en ekstremt kommersiell figur som jeg bruker ofte.

- Har du noen gang skrevet mens du har hatt kjærlighetssorg?

- Ja. Noen har blitt bra, andre har vært mislykka. Jeg tror man må tørre å gå helt ut på kanten for å skrive gode kjærlighetssanger. Da blir det enten veldig bra eller helt patetisk. Noen ganger sier heldigvis de andre i bandet: «Pål, der tråkker du over». Men ellers er klisjeer trygt. De er som en slags beskyttelse. Jeg har skrevet tekster jeg er stolte av som både har «So long, baby» og «Girl, you drive me crazy» i seg.

- Får du noen reaksjoner på tekstene dine?

- Ja, det hender at folk sier at tekstene mine betyr noe for dem, og da blir jeg veldig stolt.

- Hender det at venner kjenner seg igjen i dem?

- Ja, men ofte tar de feil. Når jeg skriver tar jeg noe jeg har opplevd, runder av i kantene, finner noe som rimer, og så har jeg en tekst. Det viktigste er at det funker. Tekstene mine er selvransakende. Jeg prøver å finne tilbake til noe. Det er trist å gi slipp på ting.

- Dyrker du det triste?

- Nei. Jeg dyrker ikke kjærlighetssorg eller andre triste ting, men man kan skrive det av seg. Det er et privilegium å kunne skrive.

- Du sier vel ikke at det er terapi for deg å skrive?

- Ikke bevisst terapi, det blir for enkelt. Men når man ikke er helt på topp, så må man gjøre noe med tiden sin. Da er man sårbar og vil man være alene og få ut slagget.

- Er du redd for å virke sytete?

- Nei, man må ta den sjansen. Det er ikke sytete, det er tøft. Det feigeste er å være redd for å skrive tekster fordi man frykter å bli oppfattet sånn eller sånn.

DEN SISTE TIDEN har Angelskår vært på turné. Han er inne i en god periode med melodier, mens det er lenge siden han skrev en tekst ferdig. Angelskår er ikke redd for å gi av seg selv i tekstene, men han nekter å fortelle hva tekstene betyr. Tolke for folk gjøre selv.

- De tolkningsskjemaene vi fikk på skolen har ført til at vi i Norge blir livredde når vi leser en tekst som vi umiddelbart ikke forstår. Jeg liker ikke å gi svaret, da mister lytterne mye av gleden.

- Er jentene mer opptatt av tekstene dine enn det gutta er?

- Jeg tror jentene lettere kan si at noe treffer dem. Gutta skal leke med biler eller spille rock. Målet er å skrive sanger som jenter spiller så mye at gutta deres begynner å like det.

- Har du kjæreste?

- Må jeg svare?

- Ja.

- Jeg er nyforelska.

- Blir det glade låter av det?

- Nei, jeg prøver å finne noe trist ved det også. Det var en fleip. Alt handler om sinnsstemninger og møter man har med folk. Det vanskeligste er å skrive at du er dritglad i en jente. Jeg beundrer dem som klarer det.

- Skriver du for å imponere noen?

- Nei, da ville jeg gjort noe annet enn å skrive popsanger. Jeg skriver jo for et publikum, men ikke for å vinne tilbake en tapt ære.

- Du skriver vel for å imponere jentene?

- Nei.

- Sikker?

- Jeg har jo jenter i hodet når jeg skriver sanger. Selvfølgelig har jeg det.

<B>SUKSESS: Pål Angelskår skriver de triste og fine sangene til Minor Majority. Bandet har solgt 7000 eksemplarer av albumet «Up For You & I» og er nå på norgesturné.