Tristessenes far

BEGREPET «Sekstiåttere spiser ikke seipanetter» har muligens overlevd sin opphavsmann, forfatteren Nils-Fredrik Nielsen (1945-2005). Boka bar undertittelen «Portretter fra 68-generasjonens indre og ytre liv», og var en studie av denne nye klassen i norsk samfunnsliv, utført av sosiologen Nielsen. Hans iakttakelse var at den nye mer eller mindre revolusjonære bevegelsen, ikke nødvendigvis praktiserte proletariatets levesett. Retten som nevnes i boktittelen sto aldri på bordet. Eksklusiv rødvin, derimot, og cuisine française hadde man en viss lidenskap for, ved siden av sympatien med de kjempende klasser.

NILS-FREDRIK NIELSEN skrev «Den lille gale dyreboken» og «Den lille gale sportsboken». Men først og fremst skrev han fire samlinger med det han kalte tristesser. Det dreier seg strengt tatt om aforismer, men Nielsen hadde en egen teori om livets iboende tristhet som ble gjenspeilt i hans visdomsord. Allerede tittelen på debutverket røper evnen til spissformuleringer, og etter hvert som folk sluttet å være fornærmet på ham for hans 68’er-ironi, kjøpte de bøkene hans. Han ble en liten bestselger på et marked som ikke akkurat preger salgslistene. Nå er alle de fire samlingene hans, «Det er aldri for sent å gi opp» (1993), «Det er aldri for tidlig å angre» (1994), «Det er aldri umulig å mistrives» (1995) og «Det er aldri for grått til å være sant» (1999), ut i boka «Samlede tristesser i utvalg», en bibelliknende, svart bok med tittelen i gullskrift. Den burde ligge i skuffen på ethvert hotellrom.

Aforismen er en undervurdert sjanger. Mange forbinder den med en stilistisk mester som Oscar Wilde, men det fins skjulte skatter også i Norge, hos aforistikere som Aasmund Brynhildsen eller Per Roald. Den aforistiske sentens er på den ene siden i slekt med sitatet, slik det blir samlet i sitatbøker der folk som William Shakespeare og Henrik Ibsen er rikt representert. På den andre siden likner den på et kort, pregnant dikt, som munner ut i en paradoksal innsikt. Bohemene fra den norske mellomkrigstida dyrket den gode replikk, og enkelte av dem er overlevert til ettertida i form av aforismer. Olaf Bull er blitt en aforistiker i nyere tid, takket være danske Frans Lasson som har samlet Bull-sitater fra gamle håndskrifter i bøkene «Ekko og regnbue» (1987) og «Ild og skygger» (1991). Her finner man for eksempel formuleringen: «Full er jeg en dødsseiler, edru et ganske alminnelig vrak».

«ET ENSOMT menneske er en ulykke. Som heldigvis kommer alene.» Slik lyder en av tristessen i Nielsens første bok. I et forord formulerer sin poetikk: «Et menneskeliv er kort – og overveiende trist. Mange blir urolige av dette faktum og prøver å skjule det i et narrespill av optimisme og ’positiv tenkning’. Det kan nok virke en stund, men ikke i lengden. Den som erkjenner det triste, er på bølgelengde med livet selv. Og den som virkelig dyrker det, som en mørk og frisk blomst, kan smykke seg med en deilig, livslang sorg – som man selv har elsket frem. I motsetning til alle dem som bare kommer av seg selv.»

Nielsen kan siteres hvor som helst. En kort rapsodi: «Ingen kan se mørket som den som har sett lyset.» «Det er lettere å tåle at andre har det vondt når du vet at de hadde foretrukket at det var deg.» «Verden er full av B-mennesker som står opp for tidlig.» «Storebror ser deg ikke.» «Av og til ville det være fint om den tause majoritet virkelig var det.» «Han levde som om hver dag skulle være den forrige.»

«Ulykkelige kulturredaktører bør ikke skrive i avisene,» skriver Marion Berntzen Koksvik, en psykolog som har utgitt fire bind «aforismer» for vår tid de fire siste åra – nærmest i all hemmelighet. Men folk må ha oppdaget henne, for den nylig utkomne «Både gleden og sorgen er en sommerfugl» står oppført som «midlertidig utsolgt». Speiler dette et skjult behov for aforismer? La oss håpe det. Som Koksvik skriver: «Vanskelige spørsmål krever enkle svar.»