Trivelig jubileum

Hellbillies med trivelig akustisk tilbakeblikk.

Ti år med Hellbillies fortjener en markering. Heltene fra Hallingdal hadde perfekt timing da de introduserte sin uhørt vellykte sammensmelting av norsk språk og amerikansk twang på «Sylvspente boots» i 1992 - akkurat da rootsbølgen begynte å skylle over landet og etter hvert gjorde det riktig å bli sett med Stetson-hatt på Aker Brygge. Siden la Hellbillies vekk coverlåtene til fordel for eget materiale, og ble Norges beste countryband - gjennom tidene.

Denne pene og pyntelige «unplugged»-aktige konsertplata, spilt inn på tidlig kveldstid i Trondheim, Tromsø, Bodø og Drammen - og derav albumtittelen «CoolTur» - lider dessverre samme skjebne som de fleste akustiske liveplater. Den er pent og pyntelig spilt og innspilt, tilbakelent og trivelig i formen og i grunnen ikke spesielt interessant.

Det mest interessante med «CoolTur» er derimot at den inneholder det endelige beviset på hvorfor Hellbillies er landets mest elegante countryrockband. For det må sies igjen: Tekstforfatter Arne Moslåtten gir Hellbillies et uvurderlig fortrinn med sin sylskarpe, levende og varme heimstaddiktning på klingende hallingdalsdialekt. Hellbillies har framført ditto sylskarp, levende og varm countryrock gjennom ti år fordi de har holdt seg for gode for den distanserte, sentimentale romantikken som ellers preger engelskspråklig norsk country.

Dette blir bare enda tydeligere når det plutselig dukker opp en låt på engelsk, «Angelina» , hvor Hellbillies høres ut som et høyst ordinært flinkis-barband. Forhåpentligvis er denne endeløse rekka av angloklisjeer, ført i pennen av vokalist Aslag Haugen, en engangsforeteelse i Hellbillies-sammenheng. Den kler gruppas ellers så stolte musikk fryktelig dårlig.

Ål er og blir nærmere enn Austin samme hvor man kommer fra i dette landet.