Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Trives best i refrengsterke landskap

Linnea Dale har gitt seg i kast med et kjøligere uttrykk på sitt andre album.

ALBUM: To soloplater etter at Linnea Dale markerte seg som 2007-idolsesongens artist med stor A, har hun fremdeles ikke helt funnet ut hvor nedslaget skal stå. Den lett bohemske og vestkystorienterte debuten var tidvis fin, men gjorde ikke så mye ut av seg.

Nå har hun gitt seg i kast med et mer stringent og kjølig uttrykk. Det funker ofte ganske godt. Linneas åpenbare styrke er selvsagt den velrundede og varme stemmen hennes. Hun fraserer smakfullt og uanstrengt. Hun later overraskende nok - tatt hennes melankolske uttrykk i betraktning - til å trives best i opptempo og refrengsterke låtlandskap.

Sanger som MGP-bidraget «High Hopes», Paul Waaktaar Savoy-samarbeidet «Better Without You» og «A Room in the City», hvor man har våget å slippe seg mer løs i arrangementene, gir henne en fin flyt og et spillerom hun bruker på en bra måte. Av og til har hun et britisk sting, i andre øyeblikk er hun mer formell, som sin svenske popsøster, Lykke Li.

Når volumet skrus ned og hun går inn seg selv, hender det at låtene forsvinner under beina på henne.

Trives best i refrengsterke landskap

Men hun er på riktig vei. Skriv gjerne skrive flere låter sammen med Waaktaar-Savoy.