HENGES UT: Andrea Pirlo tuller med lagkameratene på det italienske landslaget. «Det er liksom lov å snakke nedlatende om italienere. Drillo sitter i TV-studio og velter ut avsky mot de dyktige italienske fotballspillerne,» skriver artikkelforfatteren. Foto: Anne-Christine Poujoulat / AFP / NTB scanpix
HENGES UT: Andrea Pirlo tuller med lagkameratene på det italienske landslaget. «Det er liksom lov å snakke nedlatende om italienere. Drillo sitter i TV-studio og velter ut avsky mot de dyktige italienske fotballspillerne,» skriver artikkelforfatteren. Foto: Anne-Christine Poujoulat / AFP / NTB scanpixVis mer

Trives hos mor?

Man kan si ting om italienere som du aldri kunne sagt om pakistanere, somaliere eller jøder.

Skillepunktet mellom frydefull selvironi og plump rasistisk diskriminering er ikke alltid så lett å sette. Svarte mennesker kan spøke med betegnelsen «nigger», skotter, genovesere og sunnmøringer kan selv le av sin legendariske gjerrighet, nordlendinger kan bade nakne i en haug med sløya skrei. Problemet oppstår når folk utenfra vil være med på leken. Når klisjeene koples med den utenforståendes overflatiske forakt, blir det alltid plumpt.

Obos har i de siste ukene kjørt en kampanje der de utnytter en ekkel stereotypi: Voksne, italienske mannfolk som fortsatt bor hjemme hos mamma. Obos gjør narr av dem: «Massimo» sitter i senga med en bamse i armkroken mens hans aldrende mamma ser opp fra et kulørt ukeblad hun har lest opp fra. Innredningen rundt er smakløs og gammeldags. «Salvatore» sitter i badekaret mens mamma klipper tåneglene hans, og hun sier at han ikke trenger medlemskap i Obos fordi han er «medlem av familien». Et hint om mafia? Noen av mennene får pusset tennene sine av mamma, noen blir matet.

Det overordnede konseptet i hele kampanjen er at italienere nå vil gå til kamp mot Obos fordi alle fordelene Obos tilbyr kan få sønner til å flytte hjemmefra. Er det fordeler som Obos tilbyr italienske familier i Norge? Nei, og neppe heller italienere i Italia.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Joda, mange bor hjemme i familien lenge i Italia - sønner, døtre, tanter, bestemødre. Samholdet er mye større enn her hos oss, hvor antallet eneboere skyter i været. Men det er også andre grunner til at mange ikke flytter ut. Å kjøpe fast eiendom i Italia er omtrent like dyrt som her, mens folk i mange yrker tjener en fjerdepart. I Milano, Roma og Napoli er prisene jevnt over høyere enn i Oslo, Bergen og Stavanger. Men så er det da heller ikke så vanlig å kjøpe. Skal du kjøpe må du ha fast jobb for å få lån. Og akkurat i disse tider raseres stillingsvernet, og det normale skal bli midlertidige ansettelser.

Selvfølgelig er det også mange italienere som bor for seg selv. Alle jeg kjenner gjør det. Likevel er problemet Obos utnytter for å skjønnmale seg, stort og alvorlig. I Italia har det vært vanlig å finne bolig når man etablerer familie - gifter seg og får barn. Men da skal man helst ha fullført utdannelse og fått jobb. Og det er ikke lett. Fødselstallene er på det laveste i verden. Dette er tragisk.

Hvor bra er egentlig Obos reelle fordeler? Hvor mye ville de ha hjulpet de parodiske skjebnene de framstiller? Trolig svært lite. Obos har fortsatt en del kred fordi organisasjonen oppsto i en periode da myndighetene tilrettela for sosial boligbygging, ikke for å hjelpe mammagutter med luksusproblemer, men for å gi den arbeidende befolkningen et løft.

Faksimile: Obos-reklamen
Faksimile: Obos-reklamen Vis mer

Det er mange år siden Obos gikk over til å bli en av mange aktører i et differensiert boligmarked med noe for enhver smak. De konkurrerer om de samme kundene, med samme tilbud og sannsynligvis samme skjulte fordeler og ulemper. Kanskje det er blitt så vanskelig for dem å si noe positivt om seg selv at de må ty til å si dritt om andre. Det er jo et urgammelt triks.

Disse italienerne som Obos gjør narr av er mørke, velfødde, harry og gammeldagse, ja - de er klassiske «degos». Italienere i Norge har vært utsatt for mye rasisme, helt siden omreisende italienske musikere på 1800-tallet ble kjeppjaget ut av landet. På 50- og 60-tallet ble italienere hentet til Norge for å jobbe i byggebransjen - som fliseleggere og murere - og i restaurantbransjen. De hadde med seg kultur som vakte avsky hos trangsynte nordmenn - det luktet hvitløk og de spiste underlige hyssingstumper av mel - såkalt «spagetti». Det verste av alt var at de hadde draget på damene «våre», og både i Oslo og i Stavanger ble det utkjempet masseslagsmål etter at kjekke norske gutter banket opp noen mørke sjarmører som jentene hadde falt for. Italienerne slo tilbake.

Det er liksom lov å snakke nedlatende om italienere. Drillo sitter i TV-studio og velter ut avsky mot de dyktige italienske fotballspillerne. Kanskje ikke så rart - som en italiensk venn i Norge sa det: «Italia knuste jo hans VM-drøm begge gangene». Man kan si ting om italienere som du aldri kunne sagt om pakistanere, somaliere eller jøder. Obos kunne ikke lagd en kampanje der en pakistansk jente fikk tilbud av Obos om «fordeler» som kunne føre til egen leilighet slik at hun slipper tvangsgifte. En somalier kunne ikke fått løfte om forkjøp på større leiligheter fordi han skulle hente seg flere koner etter hvert.

Følg oss på Twitter

Syretesten på rasisme er alltid å spørre: Hva hvis det var jøder? I denne sammenhengen ville det passe veldig godt - jødisk kultur er jo full av selvironiske beretninger om morsbindinger og infantilisering av voksne menn. Tenk bare på Woody Allen og Philip Roth. Tenk på Sigmund Freuds eget Ødipus-kompleks! Men kunne Obos ha lagd en kampanje basert på dette? Plassert en Woody Allen lookalike i et badekar med en Big Jewish Mama på kanten som sier «Så så gutten min ... nå må du legge deg snart».

Jeg tror ikke det. Selvfølgelig står rasisme mot jøder i en særstilling, på grunn av de ekstreme utslagene, gang på gang gjennom historien. Jøder kan tulle med seg selv, men det smaker ikke like bra når andre inntar posisjonen.

Og italienerne, trenger de å være så såre? Både ja og nei. Etter Obos-kampanjen er det blitt diskutert heftig på sosiale medier, særlig i Facebook-gruppa «Italiani in Norvegia». Noen av dem har sagt at de synes det er morsomt, de kjenner mange som har det sånn, vi må ta det med et smil. Så klart! Italienere er jo mestere i selvironi! Andre har følt ubehag over stereotypien, fordi den inngår i det smale, klisjétunge bildet nordmenn har av italienere. Mafia og korrupsjon, Berlusconi og dolce vita. Italienere som har vært her lenge er møkka lei av å bli gjort til koselige klovner som spiller råtten fotball. Vi husker alle forsikringsselskapet Europeiske som lagde kampanje med «degos»-leger som ikke visste å behandle våre hvite landsmenn.

Jon Rognlien. Foto: Bente Bjercke
Jon Rognlien. Foto: Bente Bjercke Vis mer

Men så er det også dem som benytter den legendariske italienske kreativiteten - den som har gitt så mange framskritt i design og mote, i teknikk og kultur. Dantes, Galileos, Marconis og Fellinis Italia svarer Obos med en tenkt kampanje: Hva er stereotypien for nordmenn? Kanskje drita ungjenter som sitter på dass og spyr, om de da ikke bare lider av bulimi? «Åse trivdes ikke hos mor. Heldigvis hjelper Obos henne med egen bolig. Om hun har råd, da.»