Triviell idéroman

Vi nærmer oss ubønnhørlig år 2000. Med sin 500 sider tunge roman «Farvel, Babylon» har Elin Brodin gitt sitt bidrag til den alminnelige dysterheten som skal følge et årtusenskifte. Hun trekker i tvil om vi rekker mer enn å feire det, før kloden vi vandrer på eksploderer.

Elin Brodin har lenge vært en forfatter og offentlig debattant med klare meninger og sterkt engasjement, en av sin forfattergenerasjons mer markante skikkelser. Det naturligvis på godt og vondt.

Men Brodin er uansett en forfatter som våger å stikke fram hodet, uten først å forsikre seg om at stemningen for hennes meninger er den rette. Noe som ellers synes å være sedvane i en norsk litterær offentlighet som sjelden strekker seg lenger enn til å diskutere den grunne litteraturkritikken, innkjøpsordningen eller bokklubbens virksomhet.

Kafémiljø

I «Farvel, Babylon» skildrer hun vårt samfunn slik det kommer til uttrykk blant personalet og stamgjestene på Café Kometen, der alle venter på det de en stund har visst skal skje: En stor komet er på full fart gjennom verdensrommet i retning Jorda. Alt liv skal opphøre. Som en prallell får vi skildringer fra dødskorridoren i et amerikansk fengsel. Der sitter de dødsdømte og venter på sin henrettelse. Nå får de en komet i hodet i stedet. Romanen skifter mellom skildringer fra kafeen og dødskorridoren, men hovedvekten er langt på lengre fortellinger om enkelte utvalgte fra kafeens miljø, som trygt kan kalles broket.

Alle verdensdeler er representert, den symbolske komposisjonen kan lett føre tankene hen til både Jens Bjørneboes «Haiene» og Erik Fosnes Hansens «Salme ved reisens slutt», og det er vel ingen overdrivelse å si at Elin Brodin virkelig har samlet alt sitt samfunnsengasjement og sin fortellerevne i et ønske om å skrive en kritisk, sosialistisk idéroman om vårt samfunn i nær framtid. Vi mishandler våre barn. Nå skal vi få vår straff.

Arketyper

Og her kan man vanskelig si at det er spart på konfekten. Gjennom en allvitende forteller blir skikkelsene fra Café Kometen holdt fram som representanter for ulike skjebner av det slaget man kanskje kan kalle det moderne storbylivets arketyper.

Deres historier slik de blir fortalt, oppfyller, for å si det mildt, alle vilkår for det som i mine øyne blir en moderne, undergangsstemt såpeopera: Fattigdom, brutalitet og fyll, barn som mishandles og selv mishandler som voksne, eller blir tause, homoseksuelle som dør av aids, mødre som dør av kreft, frustrerte innvandrere, unge jenter med spiseforstyrrelser som ender på gata som gravide dop-prostituerte, barn og dyr som ofre for den kyniske legevitenskapen, omkranset av psykopater, satanister, forvirrede predikanter, kloke gamle damer; leger, barnehageonkler og sosionomer uen fantasi eller evne til medfølelse.

Trivielle

Elin Brodin viser sin evne og sterke vilje til å fortelle, men i flere av de utvalgte livshistoriene bryter det hele sammen i sjabloner, til dels stereotype livsløp hentet fra ukebladenes fortellinger, der virkeligheten består av overgripere og deres ofre. De tragiske skjebnene blir trivielle. Ingen kan si at de ikke hører hjemme i virkelighetens verden, og virkeligheten kan ikke kritiseres for å være tendensiøs, triviell eller banal.

Det kan imidlertid en roman når den blir entydig og forutsigbar, og ikke på noen måte utfordrer verken sin leser eller seg selv som kunstnerisk uttrykk, en opplevelse som forsterkes av at også de språklige sjablonene nærmest står i kø. Her har glødende engasjement opphetet det kjølige blikket med hvilket en forfatter må forholde seg til sin egen skrift.

Elin Brodin