Triviell Uro

Rapping på norsk er ingen garanti for bra hip hop.

Uro er det siste året blitt et sentralt navn i hiphop-undergrunnen. Denne forsommeren har de hatt en radiohit med den kvikke og inspirerte singelen «Uroelementer». Men «Sirkus Uro» er en skuffelse. Albumet er muligens en viktig øvelse til innvortes bruk i hiphop-miljøet, men har ikke den ventede sprengkraften som katapulter Uro ut og opp av deres elskede ambassadegetto på Oslo vest.

Det norske er Uros utgangspunkt. De rapper på norsk, har med seg urnorske gjester som Jan Erik Vold og Ingolf Håkon Teigene, og lener seg på norske samples og introduksjoner med retrosnert. Men det er drøyt fem år siden Folk og Røvere brukte Gerhardsen-taler på effektivt vis. Når Uro tyr til mye av det samme sample-universet, låter det verken originalt eller særlig relevant. Uro har også sine klare begrensninger som rappere - og låtskrivere. De snakker med glød, iver og humor, men mangler flyt, artikulasjon og fandenivoldskhet. «1984» har mørke, jazza beats, men generelt er produksjonen med på å understreke «Sirkus Uro»s hjemmesnekra preg.

Tidvis sjarmerende, men triviell i lengden.