Trivielle søskenbanaliteter

«Jeg hadde en bror» er utvilsomt et svært personlig erindringsskrift om en aidssyk brors fornedrende død i fattigdom. At det er en brutal historie, sier seg selv.

For meg ble det mer brutalt å oppleve hvordan Jamaica Kincaid benytter brorens død til å hengi seg til pratsom «utforskning» av de mest banale trivialiteter.

Kincaid er en forfatter med en spesiell historie. 17 år gammel forlot hun fødestedet og fattigdommen i Antigua, en av de vest- indiske øyene, for å bosette seg i New York, nesten uten utdannelse, men besatt av litteratur. Kontakt med det litterære miljøet fikk hun som vaskehjelp i tidsskriftet The New Yorker, og det var der hun fikk sine første historier på trykk.

Flukt

Med utgangspunkt i brorens siste levetid, er «Jeg hadde en bror» et forsøk på å forstå denne sjarmerende, småkriminelle 31-åringen som levde et liv som homoseksuell i det skjulte, og resten av familien som hun mer eller mindre flyktet fra, dvs. to voksne brødre og moren, som hun har et svært sammensatt forhold til. Men boka er også et forsøk på å forstå hva som egentlig skjer når det menneske som står, eller burde stå deg nær, dør. Og det er et forsøk på å forstå sin egen historie, forstå hva som former et menneske, forstå fattigdommen og brutalitetens konsekvenser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har imidlertid vanskelig for å se at Jamaica Kincaid lykkes. Kanskje har det vært umulig for henne å skape en nødvendig kunstnerisk distanse, men slik skriver hun etter det første besøket hos sin dødssyke bror:

«Jeg kom meg trygt hjem, familien min var glad for å se meg. Jeg ringte mor. Det var midt på vinteren, og jeg savnet den varme solen, og jeg savnet broren min, det å være hos ham, være til stede under lidelsene hans og ha følelsen av at et eller annet sted i dem fantes muligheten for en slags befrielse, skjønt hvilken form den kunne tenkes å ta, visste jeg ikke og brydde meg heller ikke om, bare at befrielse av et eller annet slag ville være mulig, og at vi alle ville komme ut av det som bedre mennesker på en eller annen måte og føle mer kjærlighet for hverandre.

Kjærlighet føles alltid mye bedre enn ikke-kjærlighet, og det er derfor alle alltid snakker om kjærlighet, og det er derfor alle alltid ønsker seg kjærlighet: fordi det føles mye bedre, så mye bedre.»

Insisterende

Boka er altså et erindringsskrift, en sann historie, skrevet i en fri og muntlig stil. Men samme hvor sterk og sann historien er, blir den, vurdert som et stykke litteratur, i mine øyne svak. Det finnes en klar djervhet i fortellerteknikken, hun har et intelligent blikk for litterære løsninger, men det er refleksjonene som her skal holde teksten oppe, det er disse som skal gi teksten spenst og intensitet. I dette tilfellet blir resultatet en pratsom tekst med et omtrentlig preg, uten dynamikk.

Det finnes noen flotte passasjer der hun avslører både glødende presisjon og overbevisende litterær innsikt, men hovedinntrykket som teksten som helhet etterlater, er først og fremst trivielt. Hun har en insisterende og repeterende stil, men når det er de mest trivielle refleksjoner og opplysninger som stadig gjentas, skaper hun ikke intensitet, hun snarere uthuler sin egen fortelling, snakker den i hjel, trivialiserer den. Den middelmådige oversettelsen forsterker dette inntrykket.