Trivielt og banalt

Den norske utgivelsen av Slavenka Drakulics roman «Guddommelig sult» synes meg så meningsløs at jeg virkelig håper hennes norske forlegger i det minste tjener gode penger på boka. Dette er ekte ukebladlitteratur.

«En høst i New York møter den unge polske litteraturstudenten Tereza den brasilianske antropologen José på New York Public Library. De faller for hverandre, selv om de begge er bundet i sitt hjemland. (...) Alt tyder på at dette bare kommer til å bli en kort kjærlighetsaffære. Men forholdet utvikler seg raskt til et besettende begjær etter den annens kropp, til noe som trosser alle konvensjoner. Åndeløst erotisk, med psykologisk intensitet og med en blanding av naivitet og utspekulerthet skildrer Slavenka Drakulic en bokstavelig talt oppslukende kjærlighet drevet til den ytterste konsekvens. En sjokkerende fortelling i slekt med filmen «Fatal Attraction».»

Banal

Slik blir boka beskrevet på omslaget. Selv finner jeg boka verken åndeløst erotisk, psykologisk intens eller sjokkerende. Snarere utmattende triviell og banal. Historien som Tereza forteller, der hun sitter på flyet tilbake til Polen etter å ha kvalt, partert og delvis spist sin elsker (som for sikkerhets skyld studerte kannibalisme før han ble spist), før hun grundig rengjør leiligheten der det hele har skjedd, er ekstrem, men her framstår den utelukkende som spekulativ. Sånn sett blir forlagets sammenlikning med «Fatal Attraction» mer treffende enn det er grunn til å tro at hensikten var.

Skikkelsene og deres oppførsel er latterlige klisjéløsninger. Den uinteressante psykologien blir servert leseren med teskje, Drakulic tar tydeligvis for gitt at hennes lesere er dumme. Språket er pludrende og upresist, ureflektert og hjelpeløs prosa av det slaget man vanligvis støter på i ukebladnovellene, og litterært sett er det i den divisjonen Drakulic hører hjemme som romanforfatter, det er lite her som minner om noen form for kunstnerisk streben eller integritet.

Anstendighet

På bokas omslag blir det derimot hevdet at Drakulic er en av de mest interessante stemmer som løfter seg fra Øst-Europa akkurat nå. Den påstanden kan jeg ikke finne antydninger til belegg for etter å ha lest «Guddommelig sult».

En omslagstekst er en omslagstekst, men det må da gå an å forvente en snev av anstendighet også hos dem som skriver disse tekstene. Eller forresten, nei, det gjør det naturligvis ikke.