Trivsel og gøy i badet

Oslo Nye har hentet fram komi-suksessen «Dampen» fra 1982 og legger premieren på dette sorgmuntre stykket om det gamle dampbadet til kvelden Oslo bystyre diskuterer Vestkantbadet. Sånt gir teatret en klangbunn langt utover det varmende fellesskapet og de herlige kvinneskikkelsene som skapes på scenen.

I «Dampen» møtes seks ulike kvinner gjennom et knippe hverdagslige scener. Her lufter de sine frustrasjoner. Deler sine sorger. Snakker om sex og menn. Gir av sitt overskudd, og får igjen til sin ensomhet. Og ikke minst - setter farge på hverdagen med tøys og tull.

Hyllest

Nell Dunns «Dampen» er en nostalgisk kjærlighetserklæring til det gamle offentlige badet. Til mer enn det. Til alle de sosiale møtestedene og treffpunktene det sosiale dyret mennesket er avhengig av. Den type steder - bad, postkontorer, landhandler - våre folkevalgte nå legger ned. Selv om det stadig oppstår nye sosiale rom i andre former.

Samtidig er «Dampen» et stykke om kvinner. Forskjellige kvinner. Ulike aldrer, sosiale lag og typer. Kontraster Nell Dunn bruker til å variere og utdype det som skiller dem. Og det som binder dem sammen. Til et fellesskap. Om det nå dreier seg om den forferdelige Mannen, seksualiteten eller det nedleggelsestruede gamle badet, «Dampen».

Dette er som stykke betraktet hverdagsrealisme på et enkelt, kanskje mer stillestående, plan. Uten den store handlingen eller tematikken. Men med et godt budskap i bånn. Med menneskelighet og en stor dose fornøyelig humor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Blåveis

På Oslo Nye gjør regissør Kirsten Sørlie og hennes seks flotte kvinner det helt store ut av denne lille teksten.

Mellom scenograf Per Horns hvite flisvegger, svære badehandklær, dampende badstue og iskalde basseng skapes det noen friske og sprell levende kvinnetyper, et godt følt fellesskap og masse befriende humor.

En av grunnene er at skuespillerne utleverer sidene ved sine figurer med sjenerøs kjærlighet. Eli Anne Linnestad er overdådig og gjør det maksimale ut av teksten med sin vulgær-skjønne Rita. Hun som tar seg til rette i et liv som ikke har vært nådig mot henne. «Livet gir deg ikke roser. Det du får er en blåveis,» som hun sier.

Praktfull er også Kari-Ann Grønsund som den tilbakestående og matglade Tulla. Hun er den som i løpet av stykket gjennomgår en frigjøringsprosess. Grønsund gir henne masse ømhet og full damp i komiske utblåsninger.

Herlige Aud Schønemann er Tullas engstelige og overbeskyttende mor. Hun tasser fullt påkledt rundt mellom blanke messinger, og er forferdet over alt det frivole og pikante hun elsker å høre.

Birgitte Victoria Svendsen skaper en helstøpt vestkantfrue.

Hun som fikk det penger kunne kjøpe, men lite av verdi når det kom til stykket. Marit A. Andreassen er hennes hektiske studentvenninne. Mens Sidsel Ryen har omsorg

og raushet som badets ansatte ett og alt.

Med svært få dødpunkter skaper de en fornøyelig og trivelig kveld. Med fin tone og varm humor. Og minner oss på at et av våre viktigste offentlige rom og møtesteder er teatret.

Hans Rossiné