SPEKTAKULÆR: «Hanan i Drammen», Triztan Vindtorn, var en evig fotomodell med sine flagrende, fargerike gevanter. Boka om ham er også fylt med noen høyst kuriøse bilder fra barndom og ungdom. Foto: Eivor Eriksen
SPEKTAKULÆR: «Hanan i Drammen», Triztan Vindtorn, var en evig fotomodell med sine flagrende, fargerike gevanter. Boka om ham er også fylt med noen høyst kuriøse bilder fra barndom og ungdom. Foto: Eivor EriksenVis mer

Triztan Vindtorn - en flagrende sommerfugl uten bremser

«Poesiens Buffalo Bill» portrettert i ny bok.

ANMELDELSE: Triztan Vindtorn, født Kjell Erik Larsen i Drammen i 1942, var en sjarmerende slubbert. Alltid i støtet, overveldende morsom å være sammen med, en makeløs historieforteller. De som kjente ham, savner denne energiske multikunstneren og hans ustoppelige, sommerfuglflagrende felttog gjennom norsk åndsliv.

Til tider gikk han — i tillegg til sine mange spektakulære kostymer, surrealistiske hatter, ravsmykker og så videre — omkring med et revolverbelte, der han bar med seg blokk & blyant som sitt våpen. Hans gode venn i Danmark, forfatteren Jørgen Nash, kalte ham «poesiens Buffalo Bill».

Fire utgaver
Ida Marie Brown (33), litteraturviter, vokst opp i Drammen, fikk etter at Vindtorn døde i 2009 i oppgave av Drammen kommune å sortere dikterens privatarkiv, atten flyttekasser fulle av papirer. Hun debuterer med «Jeg løper fra meg selv», ei bok hun kaller «et portrett av Triztan Vindtorn». Kanskje kunne man også kalle den et biografisk essay.

Vi har altså ikke å gjøre med en biografi av den typen folk skriver for tida, som på hundrevis av sider skildrer hovedpersonen nærmest fra time til time, skrevet etter «alt skal med»-prinsippet. Boka er kortfattet og ordnet tematisk snarere enn kronologisk.

Det fins minst fire utgaver av dikteren Vindtorn, skriver Brown; «den følsomme, den dystre, den samfunnsrefsende, den morsomme». Slik er han også skildret som menneske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mytologiserer
Antall kilder kunne vært utvidet kraftig. Jeg griper meg i å savne noen saftige anekdoter. Og mer om for eksempel den beryktede «Lyrikkekspressen» gjennom Danmark. Det er likevel nok å hente. Brown har valgt å stole på Vindtorns egne fortellinger og hans utilslørte selvmytologisering, noe som begrenser bokas kildekritiske pålitelighet, men som samtidig portretter en mann som ikke bare skrev dikt, men som diktet sitt liv.

Brown er på dikterens side der hun snirkler seg inn og ut av hans mange krumspring og eskapader. Men hun har ikke skrevet noen hagiografi, altså helgenbiografi. Det går tydelig fram at Vindtorn såret mennesker og løp fra sitt ansvar som ektemann og far. Boka handler om en kunstner som tok seg friheten til å prioritere ikke bare sitt skapende arbeid, men til å tilfredsstille sin umåtelige livsappetitt, ikke minst når det gjaldt kvinner.

Brown skriver at Vindtorn hele livet er «involvert med en eller annen kvinne, eller helst flere. Samtidig.» Han er riktignok pyntesyk, men dundrende maskulin. Som den konfeksjonsutdannede Vindtorn en gang uttrykte det; det er ikke så langt fra tekstiler til testikler.

Høyt tempo
Dette er altså ikke noen kritisk biografi, verken når det gjelder moral eller kunst. Den er skrevet i beundring over Vindtorns skaperkraft og fagkunnskap. Boka holder et høyt tempo i sin iver etter å sirkle inn Vindtorns personlighet. Denne svimlende farten er også noe av bokas tema; hvordan den skapende prosessen springer ut av et liv som er i ustanselig sirkulasjon, i en blanding av «flukten fra det gamle» og «jakten på det nye». Vindtorn setter stadig i gang nye prosjekter, både som menneske og kunstner, men han forlater dem og bykser videre.

Ordet «bevegelse» dukker stadig opp i de flotte, medrivende setningene Brown har fylt boka med. Vindtorn jakter på «lykken», noe som setter ham «i de vanskeligste situasjoner i forhold til omgivelsene». Han gir etter for øyeblikkets impulser og omsetter sine opplevelser til metaforer i de voldsomme kaskadene som ble hans diktsamlinger.

Leken med ord
Disse bøkene er langt fra så improvisatoriske som de kan virke. Vindtorn jobbet og jobbet med ordene langt inn i trykken. Det var sjelden hans bidrag til bokhøsten så dagens lys før lille julaften.

Brown krydrer teksten sin med treffende, lyriske sitater, noe som understreker sammenhengen mellom liv og dikt. Hun skriver med innsikt om Vindtorns metode, hans seriøse lek med ord, evnen til å skape undring hos leseren. Og om hans forhold til alt fra biler til jazz, fra gamle stabbur til øyer i havet. Boka er blitt en fortelling verdig sitt vitale objekt.

Triztan i Søgne
Da poeten skiftet ut etternavnet Larsen med Vindtorn, gjorde han det mest spektakulære navnebyttet i norsk litteratur siden Herman Portaas tok navnet Wildenvey (Vindtorns forgjenger som poet i Drammen). Deretter fulgte Triztan, inspirert av navnet på en bar på Ibiza. Her er et lite bidrag til «vindtorniana» fra undertegnede:

Triztan Vindtorn - en flagrende sommerfugl uten bremser

Sommeren 1999 var jeg konferansier under en poesifestival i Søgne. En haug med poeter var fraktet med båt til en øy i Ny Hellesund, det regnet, publikum satt med paraply ute i gresset. «Når du presenterer meg, heter jeg ikke Kjell Erik, men Triztan», sa Vindtorn lavt. Som sagt så gjort. «Mine damer og herrer, ta vel imot Triztan Vindtorn!» ropte jeg. Folk måpte og så på hverandre. Vindtorn nærmet seg podiet. «Bare pass dere,» sa han. «Neste år heter jeg kanskje Knut.»

Du kan si hva du vil om Triztan Vindtorn. Han var gnistrende original. Det har aldri vært noen som ham, verken før eller siden.