RELIGION: Religion og religiøsitet – menneskelig fenomener som de er – har både gode og dårlige sider og virkninger, skriver Sturla J. Stålsett. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
RELIGION: Religion og religiøsitet – menneskelig fenomener som de er – har både gode og dårlige sider og virkninger, skriver Sturla J. Stålsett. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Religion:

Tro for gudløse?

«At det er en nyttig ting, kan ingen komme fra!»

Meninger

Religion og religiøsitet kan være godt for så mye her i livet. Aksel Braanen Sterri skriver i Dagbladet 08. juni så klokt om gode sider ved religiøse institusjoner og ritualer at en prest som meg blir varm om hjertet:

«Vi trenger sårt jødenes tilgivelsesdag.» «Vi trenger fasten for å rette tanken mot våre sjelelige behov, …og mot dem som har så mye mindre enn oss selv. » «Vi trenger tid for bønn, hvor vi retter takknemligheten mot noe større enn oss.» «Vi trenger rollemodeller å se opp til, som kan erstatte helgener, og viser hva mennesker kan få til…», skriver ateisten Sterri.

«Amen», sier jeg.

Men, så er jo risikoen overhengende for et selvgodt: «Hva sa vi?»

En slik troendes triumfalisme mener jeg ville være upassende, og uærlig.

Religion og religiøsitet – menneskelig fenomener som de er – har både gode og dårlige sider og virkninger. I en tid med religiøs ekstremisme og terror, er det befriende at nettopp en religionskritiker som Sterri så tydelig henter fram solsidene.

Like tydelig vil jeg være om skyggesidene. De er også påtrengende. Religionskritikk er høyst påkrevet. Ikke minst av og blant troens folk.

Den troende religionsskepsisen er faktisk ikke ny. Satt på spissen: Vi tror ikke på religion som sådan. Vi tror på Gud.

Og som kristne tror vi heller ikke på hvilken som helst gud. Men inspireres av de overraskende bildene av Gud som kommer til syne i fortellingene om Jesus, han som kalte seg noe så jordnært som Menneskesønnen. Han sparte ikke på kritikken av religiøsitet som maktmisbruk og falsk utvendighet: «Ve dere skriftlærde!»

Men religiøsiteten er og kan være en styrke, ikke minst i mange av livets krevende situasjoner. Internasjonale undersøkelser, som for eksempel dem forskerne Inglehardt og Norris presenterer i boka Sacred og Secular. Religion and Politics Worldwide (2004), viser da også at betydningen av religiøs tro øker der livsvilkårene er truet. Erfaringen av eksistensiell og kroppslig sårbarhet gjør oss mer religiøse. Mange kan kjenne seg igjen i det.

Derfor er det neppe tilfeldig at religion får fornyet relevans for mennesker og samfunn når den gjensidige avhengigheten øker i kjølvannet av globaliseringen. Ulike former for religiøsitet gir ulike ressurser til å håndtere erfaringen av sårbarhet.

Er da en religion eller religiøsitet – eller «religiøsitet» – også for ateister en god idé?

Det er ikke bare Auguste Comte og Aksel Braanen Sterri som mener det. Også religionsfilosofien og etikeren Simon Critchley skriver om The faith of the faithless (2012). Og han viser blant andre til ingen ringere enn poeten Oscar Wilde og opplysningsfilosofen J. J. Rousseau.

Fra fengselscellen, der han fra 1895 til 1897 soner under kummerlige forhold for «grov usedelighet», skriver opprøreren Wilde: «Når jeg tenker på religion, føler at jeg gjerne vil danne en orden for dem som ikke kan tro, brorskapet av de vantro […] Everything to be true, must become a religion. And agnositicm should have its ritual, no less than faith».

Og selv om Rousseau i The Social Contract (1762) er tydelig på at samfunnskontrakten ikke kan hvile på teologi, tar han like fullt til orde for en borgerens «katekisme», noe lignende den kristne trosbekjennelsen, som kan gi samfunnet nødvendig legitimitet. Disse ideene er det Critchley utvikler videre til en politisk teologi for vår tid – uten tro.

Et grunnproblem med denne ideen er likevel at en konstruert religion uten at innholdet holdes for å være sant eller egentlig, uunngåelig vil oppleves som et falsum, en blek kopi. «På liksom». Som et juletre av plast.

Hvem vil med særlig entusiasme satse på en slags religiøsitetens placebo-effekt, og nøye seg med den?

Grunnene til å skape en slik konstruksjon framstår uansett som mindre overbevisende enn på lenge. Ikke fordi Sterri, Critchley og andre ikke har sett rett om den mulige nytteverdien av religion. Tvert om. Men hvorfor må den være «sekulær»? Sekulariseringstesen om at jo mer moderne samfunnet blir, jo mindre plass vil det være for religiøsitet, står i dag svakt. Så hvorfor så sikker på at religiøsiteten bør renses for gudstro? Hvorfor nøye seg med mindre enn ekte vare?

Men vanskeligere, sett fra troens perspektiv, er det ærlige spørsmålet: Hva når religionen ikke er en «nyttig ting», ikke «virker», eller virker livshemmende? Hva når lidelsen rammer og Gud er taus?

I år markerer vi 500 år siden Martin Luthers modige reformatoriske gjennombrudd. På slutten av sitt liv reflekterer reformatoren over hva det var han egentlig fant ut, og hvordan. Den unge munken Luther hadde i sin fortvilelse over aldri å være perfekt nok, god nok, from nok, lenge strevd med en formulering i Paulus’ brev til Romerne. Og plutselig forandret alt seg. Som i en grammatikalsk revolusjon, eller åpenbaring. Språkbegavelsen Martin Luther fant ut at en genitivsform kunne leses på en annen måte: «Guds rettferdighet» i Romerbrevets kapittel 1, vers 17, betyr ikke den rettferdighet Gud krever, men den rettferdighet Gud gir. Av ren nåde.

Når troen ikke virker og Gud virker taus, kan kanskje en lignende innsikt representere en mulighet. Gudstro er ikke først og fremst vår tro på Gud. Men snarere Guds tro på oss.

Kristen tro handler først og fremst om tillit og tilhørighet. Når religiøsiteten ikke «virker» og Gud er like fraværende som i påskenattens mørke, kan tro rett og slett være en – noen ganger ubestemt og uforklarlig – tillit til at vi likevel tilhører Gud. Og hverandre. Samme hva.

En slik tillit kan ha mange gode effekter, i eget liv og i samfunnet. Men den kan ikke presses fram av den grunn. Den motsetter seg rett og slett formålsrasjonalitet og nytteverdi.

Men den kan gis gode rammer og vekstvilkår. Dét kan være en «nyttig ting», og en aktuell utfordring for både samfunn og kirke – uavhengig av tro.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook