Tro, håp og miljø

«Norge har en formidabel mulighet til å påvirke utviklingen av global miljøpolitikk i positiv retning.»

For ti år siden forlot vi Rio-konferansen fulle av håp. Det ble inngått en rekke avtaler som skulle bidra til å rydde opp i miljøproblemene og sikre en jevnere fordeling av jordas ressurser. Biodiversitetskonvensjonen og klimakonvensjonen ble begge undertegnet i Rio. Avtalene satte ambisiøse mål for å stanse menneskeskapte klimaendringer og bevare plante- og dyrearter. Hvordan målene skulle nås, overlot man til senere forhandlinger.

Toppmøtet i Johannesburg, ti år etter Rio, gav ikke den samme følelse av entusiasme. Framskrittene er neglisjerbare. Utslippet av drivhusgasser fortsetter å øke, presset på verdens plante- og dyrearter øker, og forskjellen mellom fattige og rike er blitt større. Under det forrige toppmøtet var gjennomsnittlig u-hjelp 0,37 prosent av de rike landenes brutto nasjonalprodukt. Målet fra Rio-toppmøtet var å nå 0,7 prosent innen 2000. Ti år etter Rio er andelen sunket til 0,22 prosent. Målet om 0,7 prosent bistand var bare ett av de 2500 forslagene som ble vedtatt i Rio. De aller fleste er ikke fulgt opp. Det politiske rammeverket rundt Rio-avtalene har vist seg å være for svakt og uforpliktende til å snu utviklingen.

Kunnskapen om jordas miljøtilstand er i mellomtiden blitt grundig dokumentert gjennom flere rapporter, bl.a. fra FNs miljøprogram. Den vitenskapelige dokumentasjonen i rapportene forbedres stadig, og konklusjonene er entydige. Vi mangler ikke kunnskap, men vilje til å omsette kunnskapen i praktisk handling.

Dette var utgangspunktet da verdens toppledere møttes i Johannesburg for et par uker siden for å bli enige om en plan som skulle omsette ordene fra Rio i praktisk handling. Talene de holdt viste at de har fått med seg innholdet i de dystre rapportene. Men land som forhandler besluttsomt om bindende handelsavtaler er ennå ikke overbevist om nødvendigheten av å bli enige om hvordan en skal beskytte den fysiske framtida for hav, atmosfære og biologiske systemer. En beskyttelse som våre neste generasjoner er fullstendig avhengige av for å bevare velstand og utvikling.

De fleste analyser av toppmøtet i Johannesburg sier at handlingsplanen representerer et lite skritt framover, eller i verste fall bremser litt på en dokumentert negativ utvikling. På noen områder opplevde vi en tilbakegang i forhold til tidligere internasjonale vedtak.

De viktigste positive elementene i handlingsplanen er intensjonene om å halvere antall personer uten tilgang på rent vann og sanitæranlegg samt stanse overfisket innen 2015. På kjemikalieområdet ble det enighet om et internasjonalt system for merking og klassifisering, som skal være på plass i 2008.

I forhandlingene om utryddelsen av artene på jorda ble resultatet skuffende. Avtalen sier at man skal redusere tapet av det biologiske mangfoldet i de områder hvor det er mulig innen 2010. Norge sloss for et forslag som ville stoppe utryddelsen av arter innen 2010. Dette forslaget hadde vært mer i tråd med biodiversitetskonvensjonen fra Rio enn det som ble vedtatt. Det største nederlaget i forhandlingene var at man ikke kom til noen enighet om å sette noen mål for satsingen på nye fornybare energikilder. FN hadde på forhånd sagt at energi var et av de fem viktigste punktene for møtet. USA var den store syndebukken på konferansen, og utenriksminister Powell måtte tåle piping under sitt innlegg. Det hører med at dette også bidro komfortabelt til å kamuflere posisjoner fra andre viktige aktører som heller ikke ville ha snudd utviklingen.

En gledelig nyhet fra toppmøtet stod Russland, Canada og Kina for. Alle tre sa de ville ratifisere Kyoto-protokollen. Det betyr at avtalen trår i kraft i løpet av året eller tidlig neste år. Selv om Kyoto-avtalen med sine nåværende utslippsmål har liten innvirkning på reduksjon av den globale oppvarmingen (ca. 0,1 grad Celsius), er den det viktigste rammeverket vi har i arbeidet med å løse århundrets største miljøtrussel. Vi kan se framover mot nye klimaavtaler og større kutt i utslippene av farlige klimagasser, nå med Kina, verdens største u-land og med verdens nest største utslipp av drivhusgasser, om bord. Første mulighet blir under klimaforhandlingene i India senere i høst.

Gir entusiasmen fra Rio, etterfulgt av skuffelsen over mangel på oppfølging i tiårsperioden, sammen med det beskjedne utfallet av Johannesburg i det hele tatt grunnlag for troen på en bærekraftig framtid? Vil de avtalte målsetningene nås denne gangen? Mange er pessimistiske, og det kan være vanskelig å ikke gi dem rett.

La meg peke på noen positive elementer fra Johannesburg som grunnlag for en viss optimisme. Dette toppmøtet vil bli husket, ikke for sin handlingsplan, men for begynnelsen til et skifte i det internasjonale miljøsamarbeidet. Et skifte fra den stive, formelle valsen fra det tradisjonelle diplomatiet til en mer jazzifisert dans av improvisert, løsningsorientert samarbeid mellom næringsliv, frivillige organisasjoner, villige regjeringer og andre aktører. I Johannesburg var det flere toppledere fra industrien enn statsledere. Det var oppsiktsvekkende når World Business Council for Sustainable Development og Greenpeace holdt en felles pressekonferanse, og oppfordret til ratifisering av Kyoto-avtalen. Deler av industrien var villig til å gå lenger enn statslederne på dette punktet.

I vår presenterte FNs miljøprogram en rekke framtidsscenarioer. Det verste scenarioet, sett fra et miljøperspektiv, er scenarioet som baserer seg på en fri markedsutvikling. Flere og flere selskaper er imidlertid overbevist om at morgendagens markedsvinnere er de som tar bærekraftig utvikling på alvor, og baserer sine strategiske planer på dette.

Et siste lyspunkt vi kan ta med oss fra Johannesburg er at Norge er på banen igjen i internasjonal miljøpolitikk. Noe vi ikke har vært siden Brundtland-rapportens dager. USA, Australia og andre stod hardt på et forslag som kunne bety at verdens handelsavtaler skulle overordnes miljøavtalene. Ministrene Johnson og Brende, hjulpet av et annet uavhengig land, Sveits, klarte å snu forsamlingen, og man unngikk et betydelig tilbakeskritt i forhold til Rio-konferansen for ti år siden. Med dette utgangspunktet har Norge en formidabel mulighet til å påvirke utviklingen av global miljøpolitikk i positiv retning. Vi bør ikke la denne muligheten gå fra oss.