LEGENDE: Stephen Hawking på scenen i New York 12. april 2016, under lanseringen av the Breakthrough Starshot initiative. Foto: REUTERS/Lucas Jackson
LEGENDE: Stephen Hawking på scenen i New York 12. april 2016, under lanseringen av the Breakthrough Starshot initiative. Foto: REUTERS/Lucas JacksonVis mer

Tro mot sin lidenskap

Jeg er ikke alene om å ha blitt inspirert av Stephen Hawking til å velge den retningen i livet jeg gjorde.

Meninger

14. mars ble jeg vekket av en tekstmelding: Stephen Hawking er død...! 76 år gammel døde han, på selveste pi-dagen - Einsteins bursdag.

I løpet av morgentimene ble hele Facebook fylt av nyheten. Det dukket opp et «Remember Stephen Hawking»-filter på Snapchat, og en «Remembering Stephen Hawking»-story, der unge mennesker fra hele verden fortalte om hvor lei seg de er over at han er borte (flere gråt).

Stephen Hawking var den eneste levende fysikeren jeg kjente til før jeg selv begynte å studere. Jeg fikk boken hans, Universet i et nøtteskall, og slukte den rått. Hawking var helt klart en inspirasjon på veien fra Skedsmo videregående til Blindern og Fysisk institutt.

Hawking led av sykdommen ALS i over 50 år, og fikk i utgangspunktet beskjed om at han antageligvis bare kom til å leve tre år fra han ble rammet. Mange ville kanskje gi opp, trekke seg helt tilbake og holde seg for selv eller med sine nærmeste hvis de fikk en slik beskjed. Hawking, derimot, forble 100% tro mot sin lidenskap, fysikk, da han ble rammet av sykdom.

Det er dog ikke bare det at han forble tro mot seg selv som er imponerende med Hawking. Det er en sum av (i alle fall) tre ting som gjorde at alle visste hvem han var, og så mange lot seg inspirere av: Han gjorde banebrytende vitenskap (hans forskning har blant annet endret hvordan vi ser på sorte hull), han levde med en dødelig sykdom som gjorde at han satt lammet i rullestol og kommuniserte ved hjelp av øynene, og han formidlet vitenskapen til et bredt publikum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vitenskapsformidlingen til Hawking gikk langt utover det å skrive bøker: Han var en tydelig karakter i populærkulturen, for eksempel i TV-seriene «The Big Bang Theory» og «The Simpsons». Denne typen formidling når gjerne et bredere felt enn det en populærvitenskapelig bok gjør, og jeg tror tilstedeværelsen hans også har betydd mye for at så mange fikk opp øynene for ham, og for fysikken han jobbet med.

Resultatet av denne kombinasjonen er at folk ikke bare vet om at han var fysikeren med rar stemme som satt i rullestol, de vet også at han drev med sorte hull og relativitetsteori og kvantemekanikk.

På toppen av alt var han morsom: John Oliver intervjuet Stephen Hawking i 2004, og på Olivers spørsmål «du har sagt at du tror det kan være uendelig mange parallelle universer, betyr det at det fins et univers der jeg er smartere enn deg?» svarte Hawking: «ja, og det fins også ett der du er morsom». (Hele intervjuet kan forøvrig anbefales!)

Dødsfallet ble fulgt av personlige historier fra folk som fortalte om hvor viktig Hawking var for at de valgte en vei innen fysikk og vitenskap. Jeg er ikke alene om å ha blitt inspirert av Stephen Hawking, til å velge den retningen i livet jeg gjorde.

Fysikken og vitenskapen har klart mistet en viktig inspirator og rekrutterer.

Tapet av Hawking er trist, og jeg sier meg enig i dette som dukket opp på Facebook i går: «Oh no. Not Stephen Hawking! It feels like the world has a little less enlightenment and a little less understanding now than it had yesterday»

En legende er død. Hvil i fred, Stephen Hawking.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook