Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tro og politikk

«STATSKIRKEN ER

en utillatelig blanding av tro og politikk», sier Janne Haaland Matlary i Dagblad-intervjuet sist onsdag. Hun vil avskaffe den så raskt som mulig, før hun fortsetter å presentere seg selv som «pionerkvinne i Vatikan-diplomatiet». I den sammenheng omtaler seg selv som «leiediplomat» og som «our best man» fra Vatikanets utenriksminister.

Etter hennes kraftsalve mot Den norske kirke, er det ikke helt enkelt å avgjøre hvordan hun vil betegne Den katolske kirke. Paven er Vatikanets overhode. Det er samtidig en stat som er medlem av FN ? og altså har sitt eget diplomati. Et diplomati hvor en tidligere norsk statssekretær altså brukes til å fremme denne statens interesser.

Selv tenker jeg at det er på tide å rydde opp i eget hus før hun forlanger renovasjonsjobber andre steder.

GJENNOM KIRKENS

totusenårige historie har det vært mange ulike forhold mellom stat og kirke. Vårt norske statskirkesystem er bare en av disse. Den katolske kirke har hatt og har ulike typer forbindelser. Noen steder ligner det på vårt system, andre steder er det gjensidige avtaler som enten kan sikre uavhengighet eller også sikrer en viss statlig innflytelse over for eksempel valg av biskoper. Andre steder er forholdet ikke formalisert, men Den katolske kirke har likevel stor innflytelse over statens styre. Det kan skje ved personlige forhold, men også gjennom organisasjoner som Opus Dei. I Latin-Amerika finne somtrent alle varianter. Noen ganger har det ført til at kirken har stått på frihetens side, men i diktatorenes mørke tiår hentet de ofte legitimitet fra det katolske hierarkiet. Det siste var tilfelle blant annet i Argentina.

En endring av forholdet mellom kirke og stat i Norge, vil neppe føre til brudd eller fullstendig skille. Den norske kirkes størrelse gjør at den må ha avtaler med staten. Kirkens og folkets historie er så tett sammenvevet at kristne høytider og store begivenheter i folkets liv vil prege både kirkens og statens liv. Den norske kirke er og vil forbli en folkekirke. Det vil også komme til å prege forholdet mellom kirke og stat i Norge.

DET ER GODE GRUNNER

til å foreslå endringer i forholdet mellom kirke og stat i Norge. I det utredningsarbeid som jeg selv ledet, var det av hensyn til religionsfriheten vi foreslo endringer. Her i Norge har både politikere og kirkeledere stort sett lært seg å skille tro og politikk når kirkens saker saker skal forvaltes. Det har vi blant annet lært fra Luthers oppgjør med den middelalderens katolske sammenblanding av disse. Kanskje kunne det ennå være noe å lære som også kunne komme kirkestaten i Romas midte til nytte. Kanskje også dens «leiediplomater».

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media