Tro på endring

VOLD MOT BARN: I Dagbladet 19/11 svarer Anniken Huitfeldt på vår kronikk om «Voldens konsekvenser». Vi er først og fremst veldig fornøyd med svaret fra barne- og likestillingsministeren. Vi opplever henne som mer reflektert og balansert når hun skriver om at barnevernet må bli mer kulturelt sensitivt, at vi må satse mer på foreldreveiledningskurs, at ansatte må få økt kompetanse på kulturrelaterte temaer, og at vi må rekruttere flere personer med minoritetsbakgrunn blant de ansatte i barnevernet. Vi har tro på at dette er rett vei å gå. Vi er helt enig med statsråden i at det i enkelte saker ventes for lenge før barnevernet tør å gripe inn. Og vi er selvfølgelig enig i at det er barnets rettigheter som skal stå i fokus.

Debatten om vold mot barn vekker alltid sterke følelser, og når vi kjenner på noe som oppleves som grunnleggende urettferdig, får vi automatisk behov for å finne noen å skylde på. Utgangspunktet for kronikken var å gjøre statsråden oppmerksom på at uttalelser som «Ikke slå barna» kan oppleves som en ovenfra- og ned- holdning fra politikernes side, og kan bidra til å gjøre innvandrerforeldre til syndebukker i voldsdebatten. Når de fleste innvandrerforeldre vet at det ikke er lov å slå barn, og noen likevel slår, kan det skyldes flere forhold. Loven følger jo ikke alltid folks livsmoral. De kan rett og slett slå av dårlig vane, de kan slå fordi de selv ble slått og mangler innsikt om hva volden har gjort med dem, eller de kan ha problemer med å forstå alvoret av voldshandlingene.

Det er viktig å være klar over hva det gjør med ens dømmekraft når man møter mennesker som er grunnleggende forskjellige fra en selv. Derfor er det viktig å vise ydmykhet, vilje til og interesse for å forstå forskjellighet. Et hjem som er annerledes fra et gjennomsnittlig norsk hjem er altså ikke nødvendigvis et dårligere hjem for barnet å vokse opp i.

I Norge har vi gått igjennom mange refleksjonsprosesser før det nå vil bli absolutt forbudt å bruke vold mot barn. Hvis vi ønsker å få innvandrerforeldre med på dette, er den viktigste oppgaven å forklare hvilke konsekvenser voldsbruken kan få for barnet. I tillegg er det viktig å styrke foreldrekompetansen ved å fange opp forelderens sterke sider, bekrefte og forsterke disse, og gi forelderen en følelse av å mestre foreldrerollen. For å få til dette, må behandleren se på foreldrene som kompetente og mestrende personer som kan ta til seg sunn fornuft. Og man må ha tro på endring. Et slikt mestrings- og ressursfokus mener vi er en mangelvare i dagens barnevern.