Trodde ikke hun kunne skrive dikt

Nå er Muna (17) månedens poet.

|||(Dagbladet.no): Muna Jibril (17) fra Oslo har tidligere vært månedsfinalist, men det er første gang hun blir månedens poet. Det skjer med diktet før soloppgang. I tillegg er diktet hennes kuriøst med i samme finale.

- Oi, så koselig! Selvfølgelig vil jeg være med på intervju, svarer hun da hun får nyheten i e-postkassa.

- Dette var jo litt av en måte å starte det nye året på! Har du noen bestemte planer?

- Det nye året ser ganske lyst ut, jeg er ganske optimistisk i år. Jeg føler det på meg. Jeg har ingen spesielle planer, men for første gang har jeg faktisk skrevet ned nyttårsforsetter. Aldri virkelig gjort det, og gjennomført det. Men i år er jeg veldig bestemt.
 
- Da blir jeg veldig nysgjerrig på hva de er?

- Jeg har bestemt meg for å trene ordentlig i år. Jeg slutta med taekwondo for et år siden, og etter det har jeg blitt lat. Jeg har også tenkt å bli sunnere, og mer sosial. Også vil jeg gjøre alt grundigere, og rett og slett ta litt mer vare på meg selv!

Fint utløp for følelserTil daglig går Muna ved Hartvig Nissens skole i Oslo, der hun tar studiespesialiserende linje.
 
- Hvor lenge har du skrevet?

- Jeg har alltid vært glad i dikt, og likt å lese dem, men jeg mente jeg ikke klarte det selv. For kanskje litt over ett år siden begynte jeg med dikt selv, og fant ut at jeg likte det ganske godt.

- Når og hvordan oppdaget du Skolekammeret?

- Skrivebua er en skriveside jeg har vært på en god stund nå, og der har de en link til Skolekammeret. Jeg skjønte ikke helt hvordan ting foregikk her i begynnelsen, men jeg la merke til at flere fra Skrivebua også brukte kammeret. Derfor tenkte jeg at jeg kunne prøve selv. Ingenting vondt kunne komme av det.

Hun skriver også  noveller, selv om det mest er dikt det går i. Hvor ofte det blir, varierer:

- Jeg skriver som oftest når jeg er inspirert, da må ordene bare ut og ned på papiret før jeg glemmer det. Men jeg synes det er deilig å få utløp for følelsene mine, jeg blir som regel veldig avslappet etterpå.

 
Identitet- Du skriver mye om havet. Enten forsvinner havet (som i kuriøst og Den gang) eller så forsvinner noe i havet (klippene i før soloppgang). Har du et spesielt forhold til havet?

- Nei, men jeg kan vel si at jeg liker meg godt ved havet. At jeg synes det er pent, og at jeg liker havet. Det er kanskje derfor jeg har brukt det som metafor en del ganger.

- Og hva blir havet et bilde på?

- Mine metaforer er ikke kompliserte, ikke for meg i alle fall. Jeg vet ikke hvordan de oppfattes av andre, men i før soloppgang symboliserer havet mengden. Faller noe i havet, forsvinner det som regel. Det er ikke mye å gjøre med det.

- Hva symboliserer klippene? Og hva skjer når de faller?

- Klippene skal symbolisere mennesker, eller individer for den saks skyld. Individene er alltid i kontakt med havet som slår mot klippene, prøver å rokke dem. Etter hvert eroderes klippene, og de faller i havet. I den siste strofen fortelles det at man faller i havet, blant massen, uansett. I den forstand er det et ganske pessimistisk dikt. Likevel er det ett tema jeg er veldig opptatt av, som mange diktene mine handler om, nemlig identitet.
 
- Det kan se ut som om diktene dine handler om at havet eller naturen er truet: Er de en form for kritikk av miljøpolitikk, eller sivilisasjonskritikk?

- For å være ærlig så er det ikke hva jeg tenkte på. Klipper, fjell og steiner eroderes uansett. Det er naturlig, men enhver kan lese dikt slik de vil. Jeg er likevel opptatt av klima, og mener det er viktig vi passer på det.

Les juryens begrunnelse:

Rensa for sentimentalitet

Desemberdiktet handler om menneskets eksistensielle vilkår. I frie vers minner teksten oss om at alt, til og med den bestandige, solide og trygge klippen, er underlagt forandringens og forgjengelighetens vilkår. Så utvides perspektivet. Det som skjer med naturen, skjer også med oss. Klippens syklus blir et bilde må menneskets syklus. Bestandighet er bare tilsynelatende.  

I form og syntaks har diktet en hverdagslig rytme, uten lyriske bånd og bindinger. Dette, sammen med den litt arkaiske og monumentale klippemetaforen, gir diktet spenst og kraft. Det hverdagslige "Men vi misfarges / også" er en presis, og ikke minst nyskapende, metafor for forgjengelighet — med konnotasjoner mot den moderne hverdag (rens av misfarga tøy, husmaling som forfaller). Slutten på diktet er herlig kontant, kjemisk rensa for sentimentalitet, metafysikk, engler. Også vi vil falle i havet. "uten å bli enset".  Ikke en gang Odins ord i Håvamål, "minnet om deg, ordet om deg," er noen trøst. Vi misfarges. Vi vender tilbake til havet. Havet gir liv. Og tar liv.  

Takk for en fresk dose ramsalt eksistensialisme!  

For juryen,

Kristian Rishøi

Bilde: Caspar David Friedrich: Vandreren over tåkehavet, 1818