Troen på markedet

BISTAND: Dagbladet hadde i helgen et intervju med redaktør og aktivist Andrew Mwena fra Uganda, der Mwanda gikk hardt ut mot norsk og annen vestlig bistand. Det er altfor sjelden noen her hjemme tar seg bryet med å bringe frem synspunkter på Afrikas utvikling fra folk som er født, oppvokst og lever på kontinentet. Jeg er uenig med mye av det som kom frem i Dagbladets referat av talen Mwena holdt på Fremskrittspartiets landsmøte, men det er løfterikt for den norske debatten at flere perspektiver bringes inn.

Mwana slår inn vidåpne dører i hyllesten av markedet som trylleformularet som skal løse Afrikas problemer. Det har aldri vært lagt mer vekt på markedet i Afrika enn nå. Både den rene kapitalismen og den mildere formen som støttes av blant annet vestlig bistand. Jeg er enig i at markedet kan bidra med mye i Afrikas økonomiske utvikling, men jeg tror ikke markedet kan løse alt alene. Like lite som vestlig bistand alene vil fjerne fattigdommen, korrupsjonen og mangelen på økonomisk vekst, og bringe Afrika på fote. Det blir litt for enkelt når han sier at investeringer er bedre enn gaver for fattige land. Investeringer er vel og bra, men hva om ingen har lyst til å investere, fordi markedet ikke fungerer, korrupsjonen florerer og det ikke finnes noen trygge rammer som kan sikre investeringene? Verken afrikansk eller vestlig kapital står i kø for å investere i Afrika. Og det er dessverre ikke kun på grunn av streng håndhevelse av markedsbegrensende byråkratiske regler.

God politikk, gode politikere som tør å prioritere og fungerende statlige institusjoner er helt nødvendig for å sikre at markedskreftene får blomstre i rettferdige og miljømessig forsvarlige rammer. Korrupsjonskulturer blir ikke borte hvis bare markedskreftene får virke i fred for statlig innblanding. Fortsatt styrking av styresettet er helt nødvendig, og her tror jeg at både Norge og andre vestlige land har mye å bidra med – både når det gjelder penger, ideer og samarbeid.

Mwena bruker Zimbabwe som eksempel på hvor galt det kan gå med for mye bistand. Jeg tror dessverre Zimbabwe i enda større grad kan brukes som eksempel på det motsatte. Det er lenge siden Mugabe og hans regjering fikk veldig mye vestlig bistand, og i tiden etter at samarbeidet med vestlige givere tok slutt har det zimbabwiske folket blitt påført lidelser det er vanskelig for oss å annamme. Fattigdom, sult og økonomisk kollaps er følgene av vanstyre og fravær av fungerende styresett. Det skal mer enn frie markedskrefter til for at folk i Zimbabwe igjen skal få det bedre etter at regimet er byttet ut.