Troen på vår egen tids godhet

Nordsjødykkernes skjebne er et typisk eksempel på hvordan økonomiske interesser har blitt prioritert høyere enn mennesker.

FREMDELES AKTUELT:  «Nordsjødykkernes skjebne handler ikke bare om en mørk fortid, under vann. Den forteller oss mye om det norske samfunnet i dag», skriver artikkelforfatteren, som har skrevet boka «Nordsjødykkerne» sammen med Kristin Øye Gjerde. Foto: Friland
FREMDELES AKTUELT: «Nordsjødykkernes skjebne handler ikke bare om en mørk fortid, under vann. Den forteller oss mye om det norske samfunnet i dag», skriver artikkelforfatteren, som har skrevet boka «Nordsjødykkerne» sammen med Kristin Øye Gjerde. Foto: FrilandVis mer
Meninger

Da dykkersaken eksploderte i media på slutten av 1990-tallet sjokkerte den en hel nasjon. Den offentlige behandlingen som fulgte, med medisinske undersøkelser, Lossius-kommisjonen, behandling i Stortinget og en påfølgende serie rettssaker, bekrefter at det dreide seg om en av norgeshistoriens største arbeidslivsskandaler. Med filmen «Pionér» er dykkersaken over oss igjen. Mange som ikke fulgte saken forrige gang vil nok spørre: Overdriver man ikke litt her? De som har fulgt dykkersaken tett og kjenner detaljene vil se at dykkescenene i «Pionér» har lagt seg svært tett opp til faktiske hendelser, ikke minst den ennå ikke helt avklarte Skånevik-ulykken fra 1978. Det var mange andre tilsvarende dramatiske hendelser knyttet til dykking, både før og etter.

Den enkleste og mest nærliggende forklaringen på at det gikk så galt er at dykkernes skjebne er et typisk eksempel på hvordan økonomiske interesser har blitt prioritert høyere enn mennesker. Fram til tidlig på 1990-tallet var både borerigger og faste oljeinstallasjoner offshore avhengige av dykking for å operere. Da dykkingen startet opp på rundt 60 meter ved Ekofisk, var det dypere enn grensen der nitrogenet i vanlig luft blir til gift. Siden ble det bare dypere. Frigg: 120 meter. Statfjord: 180 meter. Ikke noe sted i verden ble det drevet tilsvarende intens arbeidsdykking på så store dyp. Den store utfordringen var Norskerenna, hvor det ble lagt rør ned mot 360 meter. Det var mange dykkerulykker på moderate dybder også. Men det finnes sterke indikasjoner på at det var presset mot å bryte stadig flere grenser, ned mot stadig større dyp, som var den viktigste underliggende årsaken til Nordsjødykkernes skjebne.

Det bør presiseres at den tradisjonelle kritikken av «kapitalismens higen etter kortsiktig profitt» ikke er helt treffende her. Jo, de utenlandske olje- og dykkerselskapene har sin del av ansvaret. Drivet mot aktiviteter på stadig større dyp var sterkt også andre steder i verden på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Men presset for å krysse Norskerenna var først og fremst norsk. Mange av de oljerelaterte industrianleggene som i dag finnes langt kysten hadde ikke blitt bygget om man ikke hadde lyktes. Man kunne ikke ha satt i gang utbygging og produksjon på det gigantiske Troll-feltet. Det dreide seg om de langsiktige politiske og økonomiske interessene til A/S Norge. Dette er et poeng som er mer enn tydelig i «Pionér».

Men har vi egentlig lært noe hvis forklaringen, og dermed også løsningen, blir å skyve ansvaret tilbake i tid - ved å tillegge det som for mange fortsatt er vår egen nære fortid kyniske, egoistiske og inhumane trekk? Det mest interessante spørsmålet er kanskje hvorfor det ikke ble gjort noe der og da. Filmen «Pionér» er fargelagt i et slags brunskjær som etter hvert kjennetegner framstillinger av 70-tallet. Klærne, tapetene og sengetøyet den gang hadde et særpreg. Men selv om filmen beskriver en side av virkeligheten var nok fargesettingen i naturen den samme som i dag. Jo, det var elementer i «tidsånden» som var forskjellig fra i dag. Men på et avgjørende punkt var alt likt, nemlig den sterke forestillingen om at når det kom til myke verdier som demokrati, menneskeverd, arbeidsplassikkerhet, miljø osv., fantes det ikke et bedre samfunn enn det norske.

Det fantes mange indikasjoner på at noe var galt der og da. Blant alle som holdt på med dykking var det kjent at dykkerselskaper konkurrerte med hverandre ved å benytte dekompresjonstabeller med kortest mulig oppstigningstid. Statistikkene over antall skader og dødsulykker var tydelige nok. Avisene skrev om dykkernes dramatiske arbeidshverdag. Bjørn Nilsens TV-serie om Olje-Norge fra 1978 avdekket i praksis mange av forholdene som sjokkerte mange 20 år seinere. Reaksjonen på kritikken er betegnende. Jo, alt var ikke som det skulle, i de aller første åra av 1970-tallet, men nå - i 1978 altså - hadde myndighetene kontroll. Går man enda lenger tilbake, til 1966 og Stortingets første behandling av utfordringer knyttet til oljevirksomheten, kunne saksordfører Edward Hambro komme med den samme forsikring i en livaktig beskrivelse av noe man kalte blowout. Man kunne ta det med ro. «Norge har strengere og mer detaljerte sikkerhetsforskrifter enn noe annet land i verden.» Tilsvarende, om man går fram til reaksjonene på de kontroversielle forsøksdykkene på 1980-tallet. De mest ekstreme dykkene var vurdert av etiske komiteer og gjennomført av forskere som mente de hadde kontroll.

På dette tidspunktet eksisterte det alternative forskere som med økende vitenskapelig tynge hevdet at dykking av den typen som ble utført i Nordsjøen påførte dykkerne alvorlige skader. De ansvarlige myndigheter valgte å tro på forskere og eksperter som konkluderte med at alt var i orden. Politikere som ikke kjente detaljene, og alle andre som kunne gjort en forskjell, valgte å tro på systemet. Ingen er da bedre enn oss når det gjelder myke verdier som sikkerhet, arbeidsmiljø og helse? Riktig nok gjaldt ikke arbeidsmiljøloven for dykkerne. Men var ikke det fordi man hadde noe som var minst like bra? Da legene ved Haukeland sykehus tidlig på 1990-tallet fikk gjennomslag for sitt syn var det på mange måter for seint. Mange dykkere hadde allerede alvorlige langtidsskader. Statoil og Norsk Hydro bestemte seg for å gjøre alt undervannsarbeid med undervannsroboter. Tradisjonen for oppfølgere er ganske svak i norsk filmindustri - heldigvis. Historien om hvordan Kari Todnem og andre ved Haukeland sykehus opponerte mot den store norske oljemaskinen har mer enn nok elementer i seg for dem som vil spinne drama basert på virkelig hendelser.

NORDSJØDYKKERNES skjebne handler ikke bare om en mørk fortid, under vann. Den forteller oss mye om det norske samfunnet i dag. Tiltroen til vår egen tids godhet er like sterk. Hva slags mekanismer er det som gjør seg gjeldende når det kreativt utvikles argumentasjonsrekker og bygges moralske forsvarsverk, av og til ikledd vitenskapelig retorikk, for handlinger som ettertiden ubønnhørlig vil avsløre fordi sannheten er så åpenbar?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.