Troens forsvarere

Ateismedebatten kan være hard og ufin. Men de troende kan ikke velge hvordan utfordrerne skal oppføre seg.

NOEN TROR, NOEN TROR IKKE:  Og verden ser litt forskjellig ut om du tilhører førstnevnte eller sistnevnte. Men om de er i ferd å omsettes i makt og innflytelse, må selv dyrebare og dypt personlige holdninger utfordres. Bilde av kristusstatue på Palma de Mallorca. Foto: Scanpix.
NOEN TROR, NOEN TROR IKKE: Og verden ser litt forskjellig ut om du tilhører førstnevnte eller sistnevnte. Men om de er i ferd å omsettes i makt og innflytelse, må selv dyrebare og dypt personlige holdninger utfordres. Bilde av kristusstatue på Palma de Mallorca. Foto: Scanpix.Vis mer
Kommentar

Det er ikke så mange som vender det andre kinn til om dagen. I Dagbladet i forrige uke knastret Natt&Dag-redaktør Håvard Nyhus ut sin oppgitthet over tidens mest høylytte ateister, som han mener slår om seg med lettvintheter uten basis i teologi. De tre tilsvarene og de halvannet tusen innleggene i kommentarfeltet under kronikken, viser at dette er et tema som engasjerer.

Nyhus raljerer mot et litt vagt «de», men pronomenet omfatter i alle fall komiker Ricky Gervais, forfatter Gert Nygårdshaug og den sterkt antireligiøse biologiprofessoren Richard Dawkins. De tre er en del av en front mot det religiøse som kan være både angstbitersk og lettparodiert. Mange har påpekt at Gervais, Dawkins og deres mest innbitte meningsfeller har noe korsfareraktig over seg. Skjønt, i dette likner vel ateismedebatten debatter flest, i at de som klatrer høyest opp på barrikadene ofte er de mest intense og overbeviste, og kanskje ikke alltid de mest sympatiske.

Men dette kan ikke brukes til å si noe om ateisme som sådan, eller hvordan ateistisk religionskritikk bør oppføre seg. Grovt sett kan det sies å være et skille mellom religiøsitet som eksistensielt spørsmål og indre anliggende, og religion som maktfaktor i samfunnet. Hvor den enkelte vender seg for å finne trøst og innsikt i tunge stunder, hvilken religions rammer de vil ha rundt milesteinene i livet sitt, er helt og holdent deres egen sak.

Men når religiøse synspunkter brukes som utgangspunkt for å argumentere for hvordan samfunnet skal være innrettet, også for ikke-troende, er det noe annet. I mange land er motstanden mot abort og homofile ekteskap religiøst fundert. Konflikter blir mer uforsonlige hvis partene tror de kjemper for Guds vilje og ikke bare sine egne interesser. Da må og skal det spørres kritisk om hva disse standpunktene er basert på, om hvorfor de skal være allmenngyldige.

Det at eksistensen til guddommen som påberopes, er ubeviselig, er ikke irrelevant. Og bevisbyrden er ikke likt fordelt. Kristne kan ikke bevise at Gud finnes, ateister kan ikke bevise at Han ikke finnes, men sistnevnte har i større grad empirien på sin side. Mange av mysteriene som religionen historisk har tilbudt forklaringer på, har vitenskapen oppklart. Akkurat her er det faktisk en parallell til julenissen og yetien: At ingen har bevist deres ikke-eksistens, gjør ikke at vi går ut fra at de finnes.

I sitt oppfølgingsinnlegg bruker Håvard Nyhus ordet «aksiom» eller «aksiomatisk» ni ganger på drøye to tusen tegn, og gjengir det religionsfilosofiske aksiomet «Hvis Gud finnes, er Gud uskarpt og ikke-kontingent», og mener at alle som ikke anser dette som premiss for religionsdebatten, har meldt seg ut av den. Dette er en interessant innstilling fra en mann som på ferden gjennom akademia burde ha fått med seg et og annet om intellektuell åpenhet.

Det finnes både teologiske debatter og debatter om teologi. Noen ganger er det diskusjonen om premissene som er diskusjonen. Og teologiske argumenter er ikke alltid argumenter per se, de kan ikke uten videre overføres til samfunnsdebatten. Dette handler om ontologi, om verdenssyn, om spørsmål som de respektive fagområder ikke har enerett på, og det er ikke slik at den ene parten må komme over på plattformen til den andre for at den andre i det hele tatt skal gidde å lytte til dem.

Det er mange som ikke uten videre vil akseptere teologiske læresetninger som aksiomer, det vil si som selvinnlysende sannheter som kan legges til grunn for logiske resonnementer. Nyhus viser til 2 + 2 = 4 som aksiomatisk utledet, men de matematiske aksiomene har nå engang et noe bedre empirisk rulleblad enn de teologiske. De kan ikke bevises en gang for alle, men de har blitt testet opp mot virkeligheten utallige ganger og vist seg å holde vann.

Så lever jo ikke mennesket av brød alene. Ikke alt som er virkelig, kan veies og kvantifiseres. Men når Espen Ottosen i Misjonssambandet i torsdagens Aftenposten legger dette til grunn for å beskrive ateisme som en annen form for religiøsitet, og setter et slags likhetstegn mellom å tro på Gud og å tro på menneskerettighetene, blir det likevel feil. Med utgangspunkt i på den ene siden empati og innlevelse i andre menneskers situasjon, på den andre siden ønsket om et rettferdig samfunn, er det fullt mulig å ha en verdidebatt uten en religiøs overbygning.

Noen tror, noen tror ikke. Verden ser litt forskjellig ut for dem. Det er helt greit. Men om de er i ferd å omsettes i makt og innflytelse, må selv dyrebare og dypt personlige holdninger utfordres. Og du får ikke velge hvor utfordringene kommer fra, eller hvor høvisk de er utformet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.