Troens forsvarere

ATEISME: Hva med å gjenreise ateismens verdighet?

GJENNOM MANGE hundre år er vi blitt fortalt at uten religion er vi bare egoistiske dyr som kjemper for vår egen del, vår eneste moral er en ulveflokks moral. Bare religion, blir det sagt, kan løfte oss opp på et høyere åndelig nivå. I dag, da religion blir kilden til morderisk vold verden over, lyder forsikringene om at kristne, muslimske eller hinduistiske fundamentalister bare misbruker og perverterer det ærverdige, åndelige budskapet til sin tro, mer og mer hult. Hva med å gjenreise ateismens verdighet, et av Europas flotteste arvestykker og kanskje vår eneste mulighet til fred?

FOR OVER hundre år siden advarte Dostojevskij, i Brødrene Karamasov og andre verk, mot farene ved den gudløse moralske nihilismen, og hevdet i bunn og grunn at hvis Gud ikke finnes, er alt tillatt. Den franske filosofen André Glucksmann benyttet til og med Dostojevskijs kritikk av gudløs nihilisme på 11. september, slik tittelen på boka hans, «Dostoïevski à Manhattan», tyder på.Dette argumentet kunne ikke vært mer feil: Det vi kan lære av dagens terrorisme er at hvis Gud finnes, er alt tillatt, også å sprenge tusenvis av uskyldige mennesker i lufta. I hvert fall for dem som hevder at de handler direkte på Guds vegne, ettersom en direkte forbindelse til Gud klart rettferdiggjør bruddet på enhver kun menneskelig begrensning og ethvert menneskelig hensyn. Fundamentalistene har kort og godt ikke blitt noe annerledes enn de «gudløse» stalinistiske kommunistene, som kunne tillate seg alt, ettersom de anså seg selv som direkte instrumenter for sin guddom, Den historiske nødvendigheten av framskritt mot kommunismen.

UNDER DET sjuende korstoget, ledet av St. Louis, fortalte Yves le Breton hvordan han en gang traff en gammel kvinne som gikk ned gaten med en skål med flammer i den høyre hånden og en skål med vann i den venstre. Da hun ble spurt hvorfor hun bar på de to skålene, svarte hun at hun med flammene ville brenne opp paradiset til det ikke var noe igjen av det, og med vannet ville hun slukke flammene i helvete til det ikke var noe igjen av dem: «Fordi jeg vil at ingen skal gjøre gode gjerninger for å få komme til paradiset som belønning, eller i frykt for helvete; men kun av kjærlighet til Gud.» I dag overlever dette virkelig kristne etiske ståstedet hovedsaklig i ateismen. Fundamentalister utfører det de oppfatter som gode gjerninger for å gjøre Guds vilje og for å oppnå frelse; ateister gjør dem simpelthen fordi det er det rette å gjøre. Er ikke dette også vår mest grunnleggende erfaring av moral? Når jeg gjør en god handling, er det ikke for å oppnå Guds gunst; jeg gjør det fordi hvis jeg lot være, kunne jeg ikke se meg selv i øynene. En moralsk handling er per definisjon sin egen belønning. David Hume formulerte dette så treffende da han skrev at den eneste måten å vise virkelig respekt for Gud på, er å handle moralsk og samtidig ignorere Guds eksistens.

FOR TO ÅR siden debatterte vi i Europa hvorvidt innledningen til EUs grunnlov skulle nevne kristendommen som et nøkkelelement i vår europeiske arv. Som vanlig kom man fram til et kompromiss; en referanse i generelle termer til Europas «religiøse arv». Men hvor var det moderne Europas mest dyrebare arv, ateismen? Det som gjør det moderne Europa unikt, er at det er den første og eneste sivilisasjonen der ateismen er et helt legitimt alternativ, og ikke et hinder til å få en offentlig stilling.Ateismen er en europeisk arv det er verdt å kjempe for, ikke minst fordi den gir troende et trygt offentlig rom. Tenk på debatten som raste i Ljubljana, Slovenias hovedstad, mitt hjemland, da kontroversen over grunnloven sydet: Skulle muslimer (for det meste immigrantarbeidere fra republikkene i det tidligere Jugoslavia) få lov til å bygge en moské? Mens konservative krefter motsatte seg byggingen av en slik moské av kulturelle, politiske og til og med arkitektoniske grunner, var den liberale ukeavisen Mladina konsekvent frittalende i sin støtte til byggingen av moskeen, i tråd med sin bekymring for rettighetene til innbyggere fra andre tidligere jugoslaviske republikker.Ikke overraskende tatt i betraktning de liberale holdningene, var Mladina også en av de få slovenske publikasjonene som gjenga de beryktede Muhammed-karikaturene på trykk. Og omvendt, de som viste den største «forståelsen» for de voldelige muslimske protestene disse karikaturene forårsaket, var også dem som jevnlig uttrykte sin bekymring for kristendommens skjebne i Europa.

DISSE MERKELIGE alliansene stiller muslimene i Europa opp mot et vanskelig valg: Den eneste politiske kraften som ikke reduserer dem til annenklasses borgere og gir dem rom til å uttrykke sin religiøse identitet, er de «gudløse» ateistiske liberalerne, mens de som står nærmest deres religiøse, sosiale praksis, deres kristne speilbilde, er deres største politiske fiender. Paradokset er at muslimenes eneste virkelige allierte ikke er de som publiserte karikaturene først, for å sjokkere, men de som til støtte for ytringsfriheten gjenga dem på trykk.Mens en sann ateist ikke behøver å forsterke sitt eget ståsted ved å provosere troende med blasfemi, nekter han også å redusere problemet med Muhammed-karikaturene til et spørsmål om respekt for andre menneskers tro. Respekt for andres tro som den høyeste verdi, kan bety bare en av to ting: Enten behandler vi den andre på en nedlatende måte og unngår å såre ham for ikke å frata ham illusjonene, eller vi inntar det relativistiske ståstedet bestående av flere «sannhetsregimer» og diskvalifiserer som et voldsom bedrag, ethvert klart krav på sannheten.

HVA MED Å underlegge islam, sammen med alle andre religioner, en respektfull, men av den grunn ikke desto mindre hensynsløs, kritisk analyse? Dette, og bare dette, er måten å vise sann respekt for muslimer på: Å behandle dem som seriøse voksne som er ansvarlige for sin egen tro. Slavoj Zizek er direktør for instituttet for humanistiske studier ved Birkbeck universitet i London. «The Parallax View» er hans siste bok på engelsk. © The New York Times, med norsk enerett for Dagbladet Oversatt av Lene K. Hoff