Trøffelsosialister, gourmetraddiser eller tesla-radikalere

Store deler av den liberale venstresida forstår ikke hvor populismen kommer fra. Hva skal vi kalle dem?

TRØFFELSPISER: Jonas Gahr Støre sammenlignet sjøgress med trøfler, og inspirerte forslaget til navn på den delen av den liberale venstresida som sliter med å forstå bakgrunnen for populismen. Her fra et besøk hos Aker på Verdal i april. Foto: NTB SCANPIX / OLE MARTIN WOLD
TRØFFELSPISER: Jonas Gahr Støre sammenlignet sjøgress med trøfler, og inspirerte forslaget til navn på den delen av den liberale venstresida som sliter med å forstå bakgrunnen for populismen. Her fra et besøk hos Aker på Verdal i april. Foto: NTB SCANPIX / OLE MARTIN WOLDVis mer

Under et intervju jeg nylig gjorde med den italienske forfatterstjernen Claudio Magris, presenterte han et lengre resonnement det ikke ble plass til i Dagbladets spalter. Det handlet om hvordan store deler av den liberale venstresida ikke makter å forstå hva den moderne populismen bunner i. De har ikke innsikt i de reelle problemene som angår samfunnets trengende mennesker, nederst på rangstigen, arbeidsløse, trygdede og ungdommer uten framtidshåp, uintegrerte migranter som kjemper for en plass.

Og disse som Hillary Clinton i et ubetenksomt øyeblikk kalte «a basket of deplorables», en ansamling foraktelige mennesker.

Magris brukte et utbredt begrep i Italia for å beskrive disse liberalerne som lever i en boble utenfor realitetene: «i radical chic».

Lingvistisk er dette et morsomt begrep, siden det er en slags falsk import fra engelsk/fransk, og samtidig består av gjenkjennelige ord på de fleste språk, iallfall de vestlige. For en italiener er det umiddelbart gjenkjennelig som en gruppe: den radikale, taleføre eliten.

Intervjuet foregikk på italiensk, selv om forfatteren er en stor beundrer av Hamsun, Ibsen, Kielland og Lie. Hvilket norsk begrep skulle jeg legge i munnen på Magris?

Her var jeg i tvil og la ut spørsmålet på min åpne vegg på Facebook. Det raste inn forslag fra venner, kolleger og helt ukjente. Vips, så hadde jeg over hundre forslag.

Mange tok fram det klassiske begrepet sofaradikaler, og en kunne fortelle at «'sofasosialist' var mykje i bruk, og då Hanna Kvanmo i 1975 blei spurt på TV om ho var sofasosialist, so svarte ho at vi vel alle somme tider sit i ein sofa.»

Rødvinssosialist ble foreslått, men det oser 70-tall. Ordet må vise til noe moderne som karakteriserer på en gjenkjennelig måte. I ordboka defineres chic som « fiks og moderne, elegant, smakfull». Det må altså ha et element av synlig, sublimt konsum i seg, altså den kresenheten man viser ved å velge dyre kaffesorter, klokker, baderomsinnredning og kjøretøy.

Fransk har «gauche caviar» (kaviar-venstre), engelsk bruker ofte «champagne-socialist», et begrep som også går i Norge. Men er det riktig å knytte seg til den «jævla» sosialismen? De er jo bare «radical».

Fra lista: Guccifeminist, gourmetraddis, gåseleversosialist, silkeraddis, godhetstyrann, designsosialist, yogabolsjevik, volvat-sosialist, tesla-radikaler, proseccososialist, salongbolsjevik – og den evigaktuelle kulturfiffen.

Det mest dagsaktuelle er kanskje trøffelsosialist. For ikke lenge siden bekreftet millionærradikaler Støre at noe sjøgress han smakte på i Lofoten, minnet om trøffel. Det ble raskt latterliggjort, selv om trøfler nå spises av altfor mange (for det jo smaker jævla vondt).

Neste forslag som kom, var naturligvis trøffelhelter og tøffelsosialist.

Gøy med sosiale medier, men problemet er jo alvorlig. Tøffel-radikalerne må raskt finne veien ut av salongene og se seg rundt, ellers risikerer de at kanapeene og teslaene smuldrer opp mellom hendene. Hør på Magris!.