NABOKJERRING: Jens Stoltenberg vil at vi alle skal bli digitale nabokjerringer, men det er han selv som er landets mektigste nabokjerring.
Foto: Agnete Brun / Dagbladet
NABOKJERRING: Jens Stoltenberg vil at vi alle skal bli digitale nabokjerringer, men det er han selv som er landets mektigste nabokjerring. Foto: Agnete Brun / DagbladetVis mer

Troll og kjerringer

Var debattklimaet så mye bedre før internett?


Debatten om debatten forvirrer meg, sa Jens Stoltenberg like før jul. Han var usikker på hva begrepet ytringsansvar, som AUF-leder Eskil Pedersen hadde lansert, egentlig betydde. Han hadde vel merket seg at mange oppfattet begrepet som et forsøk på knebling. I nyttårstalen lanserte han derfor en utvidet tolkning.

Å ta ytringsansvar er tvert om å bruke ytringsfriheten mer aktivt. Ta til motmæle. Si i fra. Ikke for å kvele debatten, men for å gi den flere stemmer og nyanser. Han oppfordret oss alle til å bli digitale nabokjerringer.

Straks måtte noen innvende at nabokjerringer er noe herk. Det er geskjeftige kvinner som slarver og stikker nesa si i ting de ikke har noe med. Den analoge versjonen er ille nok, om hun ikke skal innta nettet også. Andre vil si at nabokjerringa er en som bryr seg og er modig nok til å blande seg der andre velger å se bort, fordi det er ubehagelig å si i fra selv når barn lider overlast. Du kan få en skyllebøtte tilbake og bli bedt om å passe dine egne saker.

Nabokjerringa har alltid vært en viktig del av den sosiale veven lenge før den ble oversatt til web.

Det var ingen tvil om at det var den siste Stoltenberg ønsket seg flere av, men reaksjonene viser at nettet allerede har den første som ser verden fra sitt eget lille vindu. Twitterkjerringer beveger seg sjelden utenfor eget nabolag, men har en fornemmelse av at verden der ute er skummel og full av farer. Derfor er det lettere å nærme seg den prinsipielt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette vet vi altfor lite om. Kommentarfeltene på nettet er riktignok fullt av hatefulle ytringer og konspirasjoner, men du skal ikke tilbringe lang tid i deres univers for å kjenne lusa på gangen. Tordenskjolds soldater marsjerer helst på dagtid og bryr seg sjelden om de skulle treffe andre på sin vei. De hater innvandrere, kvinner og politikere til venstre for Djengis Khan, til forveksling lik en full onkel i juleselskap.

Noen forfekter dessuten synspunkter som er å høre fra Stortingets talerstol, eller i kronikker, bare med dårligere ortografi og store bokstaver. Nabokjerringer kunne kanskje ha hjulpet hvis det var mulig å spore IP-adressen. I stedet må de konsentrere seg om villbassen Per Sandberg som legger seg flat bare du pirker i ham.

Spørsmålet er om debattklimaet var så mye bedre før internett. Nå er det bare blitt synlig. Nabokjerringene får sitt pass påskrevet, men hva med de unge og gamle gubbene som alltid har sittet der og kjeftet og smelt over at egen misère er nye tiders skyld? De har nå internett.

Det finns mer eller mindre lukkete fora som er viet til muslimhets og konspirasjoner om Eurabia. Der deltar flere velutdannete og toneangivende personer med kontakter i politikk og samfunnsliv. De bærer ved til et bål nabokjerringer ikke kan slukke, selv om kjerringene påpeker at bråtebrann er farlig og klager til vaktmesteren.

Det er den politiske ledelsen som må ta tet. Jens Stoltenberg er ikke bare statsminister, selv om han i året som gikk ledet nasjonen gjennom mørket. Han er også politiker.

Og ikke bare nabokjerring til Slottet.