Troll til tusen

Tidenes norske pianotrioalbum?

S.M.V. Tre basshelter i inspirert samhandling.

CD: «Hello Troll» er Helge Lien Trios første album for det tyske plateselskapet Ozella. Det er også trioens beste til nå i en perlerad på i alt seks. Og ikke bare det.

Med strålende originalkomposisjoner, pianosoli og triospill i superklasse av pianist Helge Lien, bassist Frode Berg og trommeslager Knut Aalefjær, er «Hello Troll» kanskje den sterkeste norske pianotrioplata noensinne. OK, slike sammenlikninger er tvilsomme, særlig siden pianotrioene lenge har blomstret – og fortsatt blomstrer - så heftig i norsk jazz, men når det kommer til å etablere et triouttrykk der det tangentvirtuose og det kollektive mesterskap møtes i den ene komposisjonen finere enn den andre, og der de ulike stemningene skapes og formidles med slik intensitet og likevel pustende ro, kommer jeg ikke på noe album som overgår «Hello Troll».

AT TRIOEN, som har eksistert siden 2000, leverer håndverk av høy klasse, er det minst forbløffende. Trioens fem foregående utgivelser – fire femmere og en sekser på Dagbladterningen – har talt sitt tydelige språk om hvordan Lien, Berg og Aalefjær fra utgivelse til utgivelse har perfeksjonert samspillet og hver for seg økt sin individuelle egenvekt som instrumentalist, så når trioen nå framstår med en kunstnerisk tyngde reservert de aller beste i bransjen, har det ligget i kortene en god stund. Forbløffende er derimot nivået på Liens melodiforankrede komposisjoner. For all del, han har laget fine melodier før, men for første gang fyller nå originalstoffet et helt trioalbum, og det uten ett eneste dødpunkt. Fra den innledende «Gamut Warning» til den avsluttende «In The Wind Somewhere» har hver av melodiene sin spesielle historie å fortelle. Impresjonistisk råkjør eller skamløst vakre ballader – i hendene på denne trioen blir det substansiell musikk hele veien, lydfestet av Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio med den lydkvaliteten det betyr.

BASSVARSEL: I slutten av september spiller S.M.V.Stanley Clarke, Marcus Miller og Victor Wooten – på Sentrum Scene i Oslo, under en europaturné som sies å være en «once in a lifetime»-foreteelse. Og med albumet «Thunder» kommer nabovarselet om hva vi har i vente. Tre av verdens toneangivende bassister (Miller og Wooten med el-basser, Clarke med både akustisk og elektrisk bass) i samme band kan på forhånd høres ut som minst én for mye, men faktisk går det riktig bra, selv for de arme trommeslagerne som er innkalt sammen med andre lydmalende gjester som Chick Corea, George Duke og noen blåsere og tangentmenn.

De tre bassistene, mest kjent fra hhv Return To Forever, Miles Davis Band og The Flecktones, er selvsagt altfor drevne til å kollidere på gripebrettene. Stort sett holder de seg i ulike frekvens- og rytmekorridorer, deler solistrollen broderlig og samspiller hverandres låter (Millers «Tutu» inkludert) med disiplin og åpenbar glede, men kan naturligvis ikke dy seg for å drive litt bassoppvisning innimellom. Det er helt i orden, de har unektelig ett og annet å oppvise, og selvsagt låter denne tilnærmede fusion-moroa, som egentlig er mer melodivakker og mindre muskelspillende enn ventet, imponerende på sitt vis. For dem med spesiell interesse for musikklivet i de mørkere toneganger, der det settes an med dødelig presisjon i forhold til beat og harmoni, vil nok «Thunder» lett kunne bli en ekstatisk lytteopplevelse, men også andre bør kunne glede seg over dette samarbeidet som en gang for alle beviser at en bass er ikke en bass er ikke en bass, men tvert i mot et instrument med mange iboende muligheter når det bare kommer i de rette, fingernemme hender.